Intervju

INTERVJU: Et lydspor til livet

Skapertrangen sitter løst hos den kritikerroste Selma French. Aller best kjennes den når den kommer helt av seg selv.

Du går på en fjelltur i fint vær. I norsk natur, med folk du er glad i. Et firesiftret tall meter over havet. Så slår været om. Virkelig om.

Regnet øser. Det er en elektrisitet i lufta, og en intens frykt setter seg i kroppen.

Slik kan livet føles. Som en stor, pompøs klisjé, som bergtar deg og snur hele følelsesregisteret opp ned.

Sånn er det for alle i blant, også for felemusiker og låtskriver Selma French. Tittelen på solodebuten Changes Like the Weather in the Mountains baserer seg på en slik episode.

Skapergleden i bunn
Et samlet anmelderkor har hyllet French sine andre band, Morgonrode og Masåva. Førstnevnte hanket inn en spellemannspris for sin tolkning av tradisjonsmusikken; sistnevnte ble nominert i visekategorien for sin gløgge sjangermiks av jazz, vise og folk.

French kommer fra Ås i Akershus, et sted «som er både lite og stort». Både mor og far har realfagsjobber, men sistnevnte spiller hardingfele og tar med familien på folkemusikkfestivaler. French sitt møte med musikken var derfor prega av samspill og spilleglede hjemme. I en alder av fem år begynner hun å spille på fela.

Siden begynte hun i klassisk orkester og spellemannslag. Men om yrket meldte seg umiddelbart?

– Jeg har vært, og kan fremdeles være, i tvil om hva jeg vil gjøre i perioder. Men det var ikke noe annet som tok over plassen eller konkurrerte med musikken.

Det bunner i en lidenskap, og French skjønner fort at et yrke som musiker går an. Det var den kreative biten som engasjerte: når musiker møter musiker, idé møter idé, og det oppstår et lekent rom av improvisasjon og sjangerkrysninger. Dette får hun boltre seg i på Musikkhøgskolen, i ulike bandkonstellasjoner, samspill og improvisasjon.

– En skaperglede?

– Ja. Det har egentlig vært min lidenskap hele tiden, ikke bare med musikken, men også det å lage ting.

Eksempler? Snekre et skap. Designe noe. Pusse opp et hus.

– Jeg kikka litt på en sånn snekkerskole, eller et snekkerkurs...

Det ble med tanken. Men French liker utvilsomt det å lage noe, og aller helst noe hvor man kan skimte resultatet underveis.

– Jeg tror det er slik med musikken også. Man trenger sånne gulrøtter. Å ikke få dem under pandemien, var nok det tyngste, sier hun.

Foto: Frode Fjerdingstad
Foto: Frode Fjerdingstad

Protestsangeren
French har også høstet god kritikk for rollen som tekstforfatter (og musiker!) i vise-folk-gruppa Masåva, og adjektiver som «naivt» og «hverdagsfilosofisk» har hengt løst i lufta om linjene hennes.

– Det er jo forskjellige metoder for å gå frem når man skriver, men jeg lager oftest sanger når det er en spesi- fikk sak jeg tenker mye på.

– Jeg vet hvilken følelse sangen skal gi, eller hva sangen skal handle om, før jeg lager den.

Det samler seg i skriveperioder, og melder seg ifølge French «hele tiden» når hun først havner i en.

– Men det var nok mer naive tekster på den første Masåvaplata, og preget av at jeg var 20 eller 21 da jeg skrev tekstene.

Nå har French vokst fra ung voksen til voksen. Tematisk er det vennskapene og de familiære relasjonene som tonesettes gjennom elleve låter på hennes solodebut.

Blant annet «Listen To the Kids». En protestsang om klimaendringer og en usikker fremtid i sikte.

– Det kan føles litt motløst når man ikke føler at de unge blir tatt på alvor. Mange ting raser ut i den sangen.

– Og selvsagt er det også prega av den situasjonen vi var i da jeg lagde de fleste låtene i 2020.

Foto: Thea Victoria Mendez Okkelmo
Foto: Thea Victoria Mendez Okkelmo

 Bakover, ikke fremover

19. august slapp French sitt første soloalbum Changes Like the Weather in the Mountains, og debuterer for første gang med musikk under eget navn. Satt opp mot visepreget i Masåva og tradisjonspreget i Morgonrode strekker det seg mot singer-songwriter-hjørnet, og er langt mer preget av folk-sjangeren. Her er det romslige arrangementer og eksistensielle tematikker.

Tidligere suksesser til side. Det ligger noe frigjørende i å kunne insistere på noe eget, å bestemme alt selv og «ha litt fullmakt».

– Det er veldig befriende å gi ut noe som bare føles som meg. Det føles som soundtracket til livet mitt i den perioden. Det var også viktig, og veldig riktig, for meg å lage det.

Mange av sangene lå liggende. Det var lockdown, og medprodusent Andreas Winther foreslo å spille inn en plate, om French ville det. Det var mye tid til overs og det ble til en plate.

– Albumet slår meg som luftig?

– Jeg prøvde å beholde live-følelsen fra da vi spilte det inn. Det er spilt inn live, og så har jeg lagt på en del pålegg etterpå. Da blir det vel kanskje luftig arrangert.

De fleste låtene ble spilt inn over én dag, med rom for improvisasjon i studio som åpnet for et intuitivt samspill, forteller French. Mye av produksjonen spant derav videre på de spontane elementene.

– Det er heller ikke produsert veldig vertikalt, og det er lange linjer.

Med seg i studio har hun Christian Winther på gitar, Andreas Winther på trommer og Anja Lauvdal på synth. Sistnevnte var artist in Residence på Kongsberg jazzfestival denne sommeren.

– Vi spilte det inn med Bård Ingebrigtsen, som var veldig positiv til måten vi jobba på.

– Og den prosessen liker jeg veldig godt. Det gir rom for å utforske og sitte og pusle med det selv etterpå.

French synes selv det er vanskelig å peke på noen transparente referanser i låtbunken, men gir musikalske inspirasjoner på rams når jeg spør. Det er betegnende assosiasjoner.

– Nick Drake, Linda Perhacs, The Roches, Karen Dalton, Frøkedal, Cate Le Bon, Fairport Convention...

– Fela er lagt litt tilbake på albumet, sier French og understreker at den fremdeles står for hovedinntekten.

– Men gitaren har vært som et fristed. Jeg har aldri hatt i lekse å spille gitar, det føles heller avslappende å spille det.

Og brorparten av artistene er ei heller samtidsmusikere. En nostalgiker, er kanskje French.

– Jeg er vel både ganske nostalgisk, dagdrømmende og alltid litt søkende. Det er en svevende kombo, sier hun.

Musikalske inspirasjoner til side.

– Jeg er litt naiv. Jeg tenker at folk ikke hører så mye på tekstene.

Hadde de bare spisset ørene.

«Trenger du hjelp? Hvordan går det egentlig?», spøker hun. Tekstene er tross alt både personlige og utleverende.

Hun håper soloalbumet kan være til lytternes trøst og glede. Skapertrangen kommer uansett før resultatet.

– Det var noe jeg hadde på hjertet. Målet var å formidle det, heller enn å tenke på hvordan det skulle bli mottatt.

 

Intervjuet ble først trykt i GAFFAs papirmagasin.

 

ANNONCE