Bjørnetjenesten

Av bransjefolk er Han Herman angivelig omtalt som en av musikk-Norges «best bevarte hemmeligheter». Noen rykter er spredt og plantet om 21-åringen. Han mikses og mastres av kvalitetsstemplede produsenter. Fra bransjen er han nå ferd med å sendes ut på sin musikalske misjonsreise. 

Men det er lite lese i alt fra presseskriv og konsertarrangementer om hva Han Herman egentlig byr på både musikalsk, på scenen, og sjangermessig, utover henvisninger til publikumstall, hans tilsynelatende fantastiske stemme og vokaliske sammenligninger med Ed Sheeran og Harry Styles. 

Når Han Herman tropper opp lørdag kveld for sin andre konsert på by:larm på Vulkan Scene, byr der derfor på forventninger. Den unisone hypen er mer enn bjørnetjeneste enn god pressestrategi. 

 Hørt det før

Mottakerne for misjoneringens glade budskap brer seg fra de spede tjueårene til førtiårene. Det flokker til med folk etter hvert, men stappfullt blir det ikke. 

Han Herman stemmer i. Sier han er utrolig glad for å spille for oss og minner oss på det hele kvelden. Nervøsiteten henger over oss fra den høynede scenen, og vokalen holdes tilbake i det første av utallige sprang fra en falsett til rungende brystklang når han hopper mellom låtenes rigide partier. 

Det vendes raskt til kveldens første akustiske gitarlåt «A Garden Song», som får meg til å tenke på… Espen Lind? Flere vokalpartier fra Han Herman er gode, men holder seg i et trygt spor. Det vugges hele veien, før en påfallende bongotromme forsøker å krydre låta. 

Han Herman holder seg også i et trygt spor. Han kan synge og har et spenn i vokalen som stadig høres. Han har et stødig band i ryggen av tre musikere og et låtreportoar med variasjon. Men de fire mennene står mye stille, og dette repertoaret har jeg vel hørt før? Noe låter Harry Styles, noe låter Ed Sheeran, mye låter Glee og mye kunne stått til MGP. 

Det er lite nyskapende med hverken musikken eller opptredenen. Fire menn med instrumenter på scenen er akkurat det, og ikke så mye mer. Gitt musikkens intensitet og mange partier med futt, kunne de gjerne gått et par steg frem, og i det minste skapt en illusjon av samspill og partier utover vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng.

 Grip scenen, Han Herman!

«Can somebody ease my pain? I say I'm ok but I'm not», synger Han Herman over en generisk beat. «I’m looking for happiness, somebody fix my brain», synger han videre.

Plutselig blir scenen mørk, og en bridge med blinkende spotter over en vrengt synth bryter opp låta. Kanskje det mest spennende bruddet i hele konserten. Men så tar Han Herman vilkårlig frem tamburinen og ødelegger både takt og lydbilde. Han tar sitt første steg en halv meter frem på scenen. Det er den første jubelen han får fra salen midt i en låt. Da er klokka 19:47. 

Slik fortsetter det. Akustisk pop og pop med kraft omhverandre, mens Han Herman står stødig på sin plass. 

Han Herman er en hype i begynnelsen av sin spede karriere, det skal likevel være klart. Stemmen hans er tidvis sterk og full av styrke, men han fremstår i dag som en blåkopi av minst tre band jeg har hørt før.