Da jeg så Selma French på by:Larm-festivalen, stod jeg plutselig og gråt midt i et entusiastisk men sparsommelig befolket publikum.
GAFFA innleder juletiden med en gjennomgang av årets beste norske utgivelser. 1. desember skrev GAFFAs Hannah Kleiven om Spielbergs «Vestli». I dag skriver Aftenpostens anmelder Eivind August W. Stuen om Selma Frenchs debutalbum.
__________
Da jeg så Selma French på by:Larm, stod jeg plutselig og gråt midt i et entusiastisk men sparsommelig befolket publikum. Jeg hadde allerede gitt plata en sekser i Aftenposten og visste at dette er musikk jeg synes er kul og sånn, men jeg var ikke klar for et såpass sterkt inntrykk, forårsaket av et såpass sterkt uttrykk.
Eller kanskje var det akkurat det jeg var. Fra relativt enkle og velkjente virkemidler var jeg plutselig emosjonelt preget av en konsert. Jeg aner ikke hvor mange konserter jeg har sett i år, sikkert alt for mange, men denne stakk seg såpass ut at jeg tok meg selv i det.
Det er synd å si, men mange konserter glir over i hverandre som bra musikkopplevelser, uten at du sitter igjen med annet enn skryterettigheter og en fin kveld ute. Men så har man disse øyeblikkene hvor man plutselig husker hvorfor vi driver med disse greiene. I en tid hvor følelsesliv blir satt i kunstig opposisjon til fornuft og kunstuttrykk på nytt devalueres, er det ekstra viktig med slike musikkopplevelser. Og Selma French leverer dem, etter å ha laget det som i mine ører er årets beste (norske) album.
Lyd som adjektiv
Så, hva er det hun gjør? La meg finne frem adjektivene. French tryller frem et pustende, levende, og ikke minst drømmende lydbilde, hvor akkorder glir over i hverandre og det alltid er en overraskelse rundt hjørnet. Instrumentene virker ikke planlagt i et rutenett, slik en del popmusikk kan fremstå. Her finner du et vell av detaljarbeid som flyter inn og ut av lydbildet, samtidig som melodiene i bunn er så jævla fengende at de borer seg inn i hjernen og gir en klem til innsiden av kraniet.
Blandingen av struktur og fri flyt løsriver denne skiva fra de klisjéene jeg ofte himler med øynene av i pop. Det høres nesten ut som at musikerne bare har møttes i studio og, vel, uttrykt seg. Følt noe sammen. Fra hvisk i nærheten av ambient til røffe utblåsninger til alt i mellom. Dette er et knippe låter som treffer så godt at jeg tror hvem som helst kan finne en knagg å henge dem på.
Uanstrengt briljans
Og så er det French sin luftige vokal, da. Den høres sinnsykt uanstrengt ut, og likevel treffer hver tone deg rett i sjela. Tekstene dreier rundt miljø, følelser, en sky og andre ymse utgangspunkt som blir plattformer for Frenchs evne til å nøste sammen poetiske idéer til løse, musikalske historier. Slike som både gir deg lyst til å tenne et levende lys og kontemplere, men også brenne ned et markedsføringsbyrå og prøve å gjøre noe med verden. Hver eneste låt her kan bety noe for noen.
Ofte skriver jeg at musikk er såkalt «drømmende», men hva betyr det egentlig? Greit at drømmepop er en sjanger og sånt, men hvis musikken drømmer, hva drømmer den om? Før i tiden brukte man et speilvendt spørsmålstegn etter retoriske spørsmål, savner det. Poenget er vel at når musikk flyter fremover på en svevende måte (hva nå enn det betyr) så treffer den nettopp en eller annen følelse, litt sånn i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Og det synes jeg denne musikken gjør.
Så kan man sikkert argumentere rundt det til vi alle sitter inntørkede og hostende i universets hetedød. Da håper jeg ihvertfall noen setter på skiva til Selma French. «Listen to the Kids» er et naturlig soundtrack til begivenheten. Skulle hørt på dem tidligere, si.
Nå kommer tårene – igjen
Når jeg sitter og hører på musikken igjen for å skrive dette, kjenner jeg plutselig tårene igjen. Cirka på «Sleepwalking». Som er tredje låt av ti, så det sier jo sikkert et eller annet. Og jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor. Kanskje er det de florlette gitarteppene, den fløyelsmyke koringen, eller hvordan låta sakte bygger seg opp til et vakkert klimaks som røsker tak i sjela. Musikken bare treffer. Litt mysterier må jo være lov iblant. Alt kan ikke bare være facts and logic og kommentarfeltkriger.
Poenget er ikke at du personlig må sitte og sippe av dette albumet sånn jeg gjør. Kanskje det ikke er helt din greie engang (musikken altså, vi må alle gråte litt iblant). Allikevel er dette ei sånn skive jeg tror mange vil oppleve har et eller annet ekstra ved seg. Noe som stikker seg ut av mengden uten å ty til polariserende retorikk eller tiktok-danser. En plate som treffer noe dypere og mer ekte enn de fleste.
