ÅRETS BESTE UTGIVELSER: Et fremtidsrettet tilbakeblikk

GAFFA innleder juletiden med en gjennomgang av årets beste norske utgivelser. Følg med på våre hjemmesider de neste dagene for lengre tekster av både våre egne skribenter og andre av landets skarpeste musikkritikere. 

__________

Speilbergs har truffet en nerve hos meg siden jeg var en sinna 17-åring, som sårt trengte noe å henge følelsene på. «Five on It», «Distant Star» og resten av 2019-debutplata This is Not the End var et stort bidrag til min kjærlighet til norsk rock. Jeg ble flasket opp til å bli en trofast fan av The Replacements, Built to Spill, Japandroids, Cloud Nothings, Dinosaur Jr., så det var forfriskende å finne et norsk band som dultet meg vennlig på min garasje-emo-punk-papparock-skulder. 

Speilbergs balanserer det rene og møkkete, det skranglete og vakre på en så selvsikker og selvsagt måte at det treffer 90-tallsnostalgi-bølgen perfekt uten å bli påtatt.

Sannhet på boks
På Vestli virker de mer selvsikre på at Spielbergs er Spielbergs, og ikke en kopi av noe annet. De har funnet seg selv. De tøyer grensene og roter i rockeskuffen etter verktøy som kan brukes for å vri og vrenge på det kjente og trygge. 

Albumet er fylt med nydelige gitarhymner, tunge, kraftfulle rocketoner som minner om shoegaze, grunge, pop-punk og alt godt derimellom. Albumet holder seg hele tiden interessant og du dupper aldri av, selv om du skulle være mann, 40 pluss, som har hatt Weezers blå album på konstant repeat i CD-spilleren i Toyotaen siden 90-tallet. Det er smart, ærlig, sjelfullt og upretensiøst.

Ekspander eller dø
Åpningslåta «The New Year's Resolution» er heseblesende gitar-skrekk, en treningsøkt av sparkende trommer og skrikende vokal om at man drikker, fucker opp, mister alt og alle og livet er i ruiner. Det er med andre ord en perfekt deppelåt. 

Repetisjon og catchy hooks er en oppskrift Spielbergs har i sin hule hånd. Rockefoten fortsetter til vi kommer til «Kano GM», som virker som den perfekte, korte pustepausen man trenger for å tørke svetten fra pannen. Det er et halvt minutt med fred, havlyder og psykedelisk sinnsro. Før vi dykker enda lenger ned i det sinna mørket til «There is No Way Out», som ikke lar deg slappe av et sekund. Den er aggressiv, punkete og stressende - litt som scenen i filmen der alle inntrykkene blir litt for mye og det er vendepunktet til hovedkarakteren. Med en lang instrumental del på slutten, som skriker like vondt som den varmer ømt. Den bryter ut i et komplekst, ambisiøst og fullendt lydbilde. «Goodbye» er en rolig instrumental, en klok låt som viser bredden til Spielbergs som et rockeband. Det trekker det emosjonelt dype enda lenger og er med på å binde sammen albumet til en perfekt helhetlig emo-pakke.

Nakkesleng
Videre til singelen «Brother of Mine», som jeg hadde elsket å se debutere på 120 Minutes på MTV i det tidlige 2000-tall, om jeg hadde vært født da og ikke var henvist til YouTube-klipp, rippet fra utallige VHS-kassetter. Det er en nostalgi-trip, en hyllest til yngre dager og ungdommelige feiltrinn. 

Melodilinjen på «Brother of Mine» er noe Doug Martsch og Built to Spilt ville gitt en Strat og en arm for. «George McFly» (!) lover jeg at J. Mascis vil nikke gjenkjennende til når han bare får tilbake bevegeligheten i nakken.

«You Can Be Yourself With Me» er åtte minutter lang pur perfeksjon, som binder hele albumet vakkert sammen. Den er forfriskende ærlig og høres ut som noe Weezer skulle ønske de klarte å lage. «I have done nothing for you / You have done nothing to me, no / We are both stuck doing nothing / We were good last summer / I want you to prosper / Want you to feel free / I wanna tell you / You can be yourself with me». Søtt, trist og voksent. 

Intet blaff
Allerede etter kun to album føler du at dette er et band du kan følge i lang tid, og de finnes det ikke mange av lenger. Spielbergs viser en utholdenhet og en utrolig musikalitet når de går hen og lager et så ambisiøst og variert rockealbum. Det er ingen enkel oppgave å lage denne typen rock og samtidig skulle skille seg ut fra den gemene hopen, men Mads Baklien, Christian Løvhaug og Stian Brennskag får det til. Det er et av årets absolutt beste album, uansett sjanger.

Der andre band i dag gjerne prøver på noe av det samme og gjerne feiler fordi det høres kalkulert og kjølig ut, evner Spielbergs å gjøre det uanstrengt - det de stjeler, stjeler de med uhemmet kjærlighet og man kan høre at de gjør det fordi de vil formidle noe, en arv om du vil. Spielbergs tar oss med tilbake til den alternative rocken som sprang ut fra de klassiske undergrunnslablene på 90-tallet. Det er lyden av Boston, Ohio, Glasgow, London og Seattle, av SST, Creation, Domino, Sub Pop og andre uavhengige, små plateselskaper som Spielbergs har rendyrket og tatt inn i en 2020-talls drakt. Lydbildet har den aggressive, melodiske gitarlyden, men en modenhet og et lydbilde som mange av bandene på disse plateselskapene kanskje manglet på 90-tallet. 

Vestli er både en destillert nostalgifest, som kun etterpåklokskap og musikalsk modenhet kan skape og samtidig få til å høres genuint ut, samtidig som det er nok av anerkjennende nikk tilbake til det som var bra med alternativ rock. Spielbergs evner å se tilbake og samtidig være ett hundre prosent tilstede i nåtiden. Det er en unik egenskap svært få besitter.

Om det ikke var åpenbart; dette er et band å følge med på, et band å la seg inspirere av og et band å lære av. Hvert ord, hvert slag og hvert riff føles levd, forstått og reflektert tvers gjennom. Mer fuzz i monitor, takk.