Det verste er at det er en forrykende god observasjon.
Mye er blitt skrevet og sagt siden Hvem anmelder anmelderen-spaltens strenge Øya-spesial. I norske kulturredaksjoner har det for eksempel stått høyt i kurs at Ozzy Osbourne har gitt ut nytt album.
Slike utgivelser bringer særlig jubel på iTromsø-kontoret. Det gir (enda) en gylden anledning til å utbasunere om rockens bedrøvelige tilstand. Det pleier å være Egon Holstad, men denne gangen er det Helge Skog som får muligheten til å blant annet fordømme det man i dagens rock kaller «moderne greier», ifølge Skog selv bare «et kodespråk for en smørje av post-grønsj og nu metal paret med de sørgelige restene av 80-tallets puddelrock».
Rockens korstog der oppe i nord spyr av både post-grønsj, nu metal og puddelrock, det har vi fått med oss, så det er ikke vanskelig å skjønne at Helge Skog klikker i vinkel når han hører den «hjelpeløst jævlige ‘Parasite’» med den «kvasi-macho harrytappen» Zakk Wylde. Ugh!
Det går langt mer følsomt for seg i Tigerstaden, hvor DNs Audun Vinger sitter i godstolen og lar tankene gå mot barndommens Ole Brumm når han får Ozzy Osbourne på ørene.
Dette høres først ut som en helt sinnsyk sammenligning, men jo mer man tenker over det, jo mer treffsikker og spinnvill observasjon er det. Ozzy er faktisk en fyllesyk Tussi (som også er tøff og farlig).
Det skal bare et kjapt søk til for å bekrefte Vingers påstand. «Tussi is generally characterized as a pessimistic, gloomy, depressed and old grey stuffed donkey». Utrolig nok gir samme setning like mye mening om man bytter ut Tussi med Ozzy. «Ozzy is generally characterized as a pessimistic, gloomy, depressed and old grey stuffed donkey».
Desentraliserende anmelderi
Adresseavisen er lite omtalt i denne spalten, og jevnt over er det fordi de enten holder et godt nivå og/eller skriver lite oppsiktsvekkende. Under Pstereo-festivalen dro likevel Kristina Bye til med en oppsiktsvekkende god beskrivelse av Future Islands som «fire pappaer som forvekslet henting i barnehagen med hovedscenen på festivalen».
Det er også oppsiktsvekkende at Ash Olsen angivelig klarte å avskrekke trønderne med sitt «grove» språk. «I dive in that pussy like a scuba diver» sendte forskrekkede blikk gjennom Pstereo-publikumet, ifølge Alexander Øverås Karlsen. Vi vet at Karlsen tross alt er (mindre kjent som) «lektoren som vil ha raptekster inn i skolen» og sitter på en masteroppgave om emnet. Vi noterer oss derfor at Ash Olsens strofe aldri vil ende opp på pensum.
Adresseavisen makter å gjøre seg relevante for resten av landet. Det samme kan ikke alltid sies om Stavanger Aftenblad. De er aldri så langt unna nasjonal relevans som når anmelder Leif Tore Lindø slippes løs i musikkspaltene. Når elektronikaduoen Röyksopp skal omtales får vi den gastronomiske overskriften «klumpete soppstuing», før ingressen smeller til med «kule ting og intetsigende rauaraddel i skjønn forening».
RAUARADDEL.
Litt lenger nord sitter Bergens Tidende på et ganske ulikt desentralisrende problem, som heller dreier seg om at Joakim Randa Berthelsen ikke lenger skjuler at han pønsker på en snarlig overgang til en fanfiction-aktig lokalsportsjournalistikk. Berthelsen velger å anmelde en plate med bare Brann-sanger. I samme anmeldelse avslører Berthelsen også at det han egentlig drømmer om i musikkens vide verden er «en manisk, uhøvlet eksperimentell proglåt om Mika Kotillas isse». Hvem i helvete er Mika Kotilla? Jo, en avdanket og finsk fotballspiller med 13 kamper for Brann – og en spennende isse.
I samme ferske blekke er det den allerede nevnte Audun Vinger som tar på seg det lavkulturelle alibiet (samme hvor jævlig, utrettelig hardt verden prøver å brande Undergrunn og alle deres armer og bein for høykulturelle).
Tidens Ånd inntar et spennende kulturjournalistisk utgangspunkt når den bejublede kulturjournalisten under by:Larm-festivalen innrømmer å ha satt igjen en nyinnkjøpt halvliter på en ledig bordflate, kun for å se Fulham – Notthingham Forest hjemme i stua.
Når han først er tilbake dagen etter gleder han seg som et lite barn til å se boybandet Undergrunns to utspringende soloprosjekter, Jon Ranes og Marstein. Førstnevnte viser seg å nesten overrumple Tidens Ånd-tenkeren.
Til slutt ender Vinger opp med å mene at Jon Ranes var «levende boyband-installasjonskunst», som slo «teknisk knockout» på sin kompanjong Marstein.
Det sier et eller annet om et eller annet, at Audun Vinger mener dette. Vi var der selv, og kalte oppstyret for «middelmådighet inn på rød løper».
Årets minst troverdige ingress
Om det er troverdig at Vinger trivdes så godt som han gir uttrykk for skal ikke vi legge oss opp. Teksten var uansett mer troverdig enn en ingress Robert Hoftun Gjestad nylig forfattet.
Robert får i Aftenposten skrive om Danger Mouse & Black Thoughts nye album Cheat Codes, og skriver i ingressen: «All ære til tatoverte emorappere, twerkere og autotune-elskere. Men det er noe eget med old school hiphop.»
Det han egentlig mener, fritt oversatt, er: Nå er jeg så jævlig lei tatoverte emorappere som sipper og depper, gjennomseksualisert twerking, rumpedasking og folk som ikke kan synge. Gi meg noe gøtt og gammalt på ekte vis!
«Hvem anmelder anmelderen» er en spalte hvor vi samler et knippe anmeldelser som både har rystet og rørt oss de siste ukene. For når alt kommer til alt, hvem anmelder anmelderen?
