NRK-kritiker har satt verden i brann.
Det er problemer innad i NRK etter at Espen Borge ga den nye Taylor Swift-skiva terningkast 2. NRK-kollega Pia Skevik mente han ikke kan ha vært ærlig, men bare slo «ironisk karrieremynt» med «nedlatende pastellfornærminger» for å være «kulest i klassen».
Også NRK-veteran Jørgen Hegstad kastet seg på i sosiale medier. Om en NRK-sak som problematiserer at Swift hylles internasjonalt og slaktes i Norge, mente han slakten kanskje bare handlet om «kvaliteten på en eller annen av de norske anmelderne».
Det koker i statskanalen, men ganske mye verre enn sinte blikk i lunsjen på Marienlyst er de såkalte swifties og deres baktropper. Espen Borge opplyser til GAFFA om at «en kvinne i 50-åra RINGTE meg klokka 08 i dag». Det er bare en av mange traumehistorier han har opplevd den siste tiden. Mailboksen har eksplodert, skal vi tro Borges eget vitnesbyrd, blant annet med en rekke «reviderte» anmeldelser fra ihuga fans.
Vi ber innstendig NRK om å publisere disse istedenfor.
Instapoetiske floskler
Den slagne mannen Borge, barrikadert i eget hjem, raser videre i en privat meldingsutveksling vi ikke har fått tillatelse til å gjengi.
Det skal uansett være klart at vi tar Espen Borges side i denne vonde konflikten. Vi har tatt oss god tid etter kvalmen vi følte da vi fredag morgen hørte gjennom Taylor Swifts nye album. Etter gjentatte lyttinger føler vi nå bare likegyldig nummenhet i møte med musikken. Ikke bare er det instapoetiske floskler i godt over én time, slik NRKs anmelder påpeker. Musikalsk tvinger det også hele verden inn i søvndyssende narkose, selv om hele oppstyret rundt denne artisten kanskje har mer til felles med en psykose.
Hvis hele verden først skal marsjere i takt, kan man ikke heller marsjere til noe mer meningsgivende og interessant, og ikke et daft og utslitt barnetog på vei de siste meterne opp til Slottet?
Team Borge
Heldigvis er Team Borge også å finne i Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad, som nok har hatt sine erfaringer med swifties tidligere og kanskje derfor holdt sablene tilbake.
En enda bedre kompanjong har man i Trondheims Under Dusken-anmelder Even Kaushik. Bare åpningen av anmeldelsen er et kunststykke:
«Rent musikalsk sett er Midnights Taylor Swift sitt mest eksperimentelle album til dags dato. Dette er et rentspikka pop-album der Taylor på ingen som helst måte prøver å finne opp hjulet på nytt.»
Trenger man si noe mer?
Kaushik fortsetter videre på et spor som ligner Borges:
«Noen av tekstene er ekstremt dårlige, og vanskelige å ta seriøst. Hun synger blant annet ‘No one wanted to play with me as a little kid. So I've been scheming like a criminal ever since’.»
Kanskje er dette trøstende ord til en yngre Taylor? spekulerer Kaushik. «Uansett fremstår Swift her som særdeles stakkarslig og selvtrøstende, hvilket dessverre er en gjennomgående trend gjennom hele Midnights.»
A-has månelanding
Espen Borge har en lignende passasje der han skriver om låten «Karma». Karma for Swift «er å føle små gleder etter bruddet. En vind i håret, en katt på fanget. Altså stock photo-versjonen av menneskelig lykke». I en annen minneverdig passasje skriver han:
«Lydbildet kler ikke tekstene, og det føles som om man har hatt altfor fin sminke på en altfor kjedelig gris, som man sier der Taylor kommer fra.» Håhå! Det er godt å se Borge i fint driv etter at han ganske bekymringsverdig sammenlignet A-has lunkne comebackalbum med månelandingen. På kontoret har vi snakket lite om A-ha som en månelanding og mer om hvordan bandet mestrer å få den Arktiske Filharmonien til å høres ut som en ringetone.
Klokkeprat og øldrikking
Anmelderen som på en gullstol steg opp av Swift-kritikkens bomberøyk var selvfølgelig Audun Vinger. Mannen som hyllet Swift-albumet er blitt godt vant i DN. Han er blitt så DN at han flekser med urene på armen i musikkspaltene, i tide og utide. I sin Arctic Monkeys-anmeldelse, som går utifra at britene selger ut Spektrum med den nesten-parodiske lounge-musikken sin, mener han albumet The Car minner om «den kontemporære retrotanken som ligger bak designet på mitt nye armbåndsur for høsten, en gullfarget Tissot PRX, moderat priset og anonym i størrelse, drevet av et quartz-urverk som har fått sin oppreisning».
En ganske annen sjargong enn den Aftenpostens Eivind August W. Stuen la seg på da han så Ballinciaga i Spektrum.
«Jeg tviler ikke på at flertallet her koser seg, men musikalsk er ikke dette den mest interessante konserten jeg har vært på. Musikken er fin å danse til [...]».
Stuen prøver videre hardt å forstå og sympatisere med Ballinciagas tekster:
«Jeg drikker jo øl iblant, og har møtt opptil flere jenter jeg synes er pene.»
Det får Eivind August W. Stuen til å høres like hipp ut som Puls-redaktør Arild Rønsen, når han i en omtale av Daniel Kvammens Absolutt klining kaller ham for «Yung Språkteigen».
«Hvem anmelder anmelderen» er en spalte hvor vi samler et knippe anmeldelser som både har rystet og rørt oss de siste ukene. For når alt kommer til alt, hvem anmelder anmelderen?
Rettelse: Vi i redaksjonen har i ettertid fått nyss om at Kvammens kallenavn rett og slett ikke er påskrevet av Rønsen selv, men brukernavnet til artisten på Twitter. Vi beklager på det sterkeste for at vi ikke tok referansen til plattform-versjonen av å høre noen fortelle om en drøm og et nedlagt program på NRK radio.
