GAFFA.no – alt om musikk!
«Hvem anmelder anmelderen» er tilbake i sin fjerde utgave, og det er både lenge og kort siden forrige gang, for å si det som VG-anmelder Tor Martin Bøe ville sagt det.
I VG omtaler han nemlig The Switch som «Norges største minste band». Videre skriver han om Oslo-bandets ferske singel at den er «lyden av et imaginært sekstitall som aldri har vært lenger borte og nærmere enn nå».
På GAFFA-kontoret forestiller vi oss hvordan teksten fortsetter: The Switch viser at de er det beste og det dårligste bandet akkurat nå. Den sterke og svake singelen viser at dette er et band som har mye og ingenting å by på.
Geopolitikk forkledd som musikkjournalistikk
Helt simultant med denne lille uløselige konflikten som foregår i Bøes hode et sted i Oslo, har slaget stått om langt mer i Tromsø og Bergen. Det har stått om byenes ry og rykte. Byenes historie og ettermæle. For hvem er det egentlig som har eierskap til Röyksopp?
De geopolitiske gemyttene tok for alvor fyr da Bergens Tidende gikk knallhardt ut og kalte elektronika-legendene for «Bergens-duoen» i anmeldelsens overskrift, som et hovent, arrogant gufs fra fortiden! Det er uklart om dette er et direktiv ovenfra i BT, en slags avispolitisk linje, eller om det bare er anmelder Alisa Larsens helt egen overbevisning. Avisa iTromsø svarte uansett på tiltale med å sette skapet på plass. Röyksopp er jo tross alt en Tromsø-duo. Punktum.
I brødteksten presterte de likevel å sparke like hardt mot Bergen, som mot seg selv. Hva er det som kjennetegner Tromsø for utlendinger, spurte anmelder Rudi Nikolaisen seg selv. Svaret: «Videoklippet fra 1988 hvor TIL-målvakt Bjarte Flem stilsikkert og elegant kaster ballen rett i sitt eget mål»… oooog «det soleklare faktum at selveste Röyksopp kommer fra Tromsø, ikke fra Bergen. Der er de bare på lån.»
SÅNN JA.
Sarkasmens bøddel
Når geopolitikk først står på den musikkjournalistiske agendaen er det verdt å nevne Stavanger Aftenblads anmeldelse av bergenserne Rat Lord. Jonas Vikingstad har kanskje forfattet den mest riktige og beste ingressen på lang tid:
«Hurra. Enda flere artister med finlandshette.»
Om ikke det var hardt nok, fortsetter anmeldelsen med følgende setning: «Den originale bergenstrioen kaller seg Rat Lord, antakeligvis fordi Papa Roach var tatt». Ouch.
Vikingstad var anmelderen som sammenlignet et blackmetal-band med svenske kjøttkaker og et annet blackmetalband med en skummel Disney-skurk forleden, og selv om det virket å være utilsiktede ballespark i førsteomgang, virker det nå som Vikingstad har omfavnet rollen som sarkasmens bøddel. Det gleder oss.
Men de har mer enn bare bødler i Stavanger. I tillegg til å drive med kraftfulle burns, driver de også med poesi. Sløtface-gitarist og anmelder Tor Arne Vikingstad skriver om Erlend Ropstad, tror han, men egentlig om hans mest elskede tonesprang. «Tersen – denne magiske tonen som skiller det onde fra det gode, sorgen fra gleden, mollen fra duren». Det geniale, det magiske, fortryllende, er at den her er «flyttet en halvtone opp». La den mannen skrive et langt, høytflyvende essay!
SMS-anmeldelser
Ellers er det intet nytt under solen. NRK har begynt med tekstmelding-anmeldelser igjen, og alle som trodde rikskringkastingen hadde fått gjenstablet troen på anmeldelsens gullkantede format fikk seg et slag i trynet.
Til syvende og sist er imidlertid det mest oppsiktsvekkende med tekstmelding-anmeldelsene at den nå snart berømte NRK-anmelderen Espen Borges mest streamede artist er Mac DeMarco.
Sant skal likevel sies: Vi trodde det skulle være mer pinefullt enn det faktisk var å lese disse meldingsutvekslingene. Sjelden har en trio løst det tullete formatet bedre enn Espen Borge, Faduma Mohamud og Sjur Systad Tyssen gjorde sammen. Kudos.
Det var faktisk mer pinefullt å være vitne til det Aftenbladets kulturredaksjon gjorde mot sin egen anmelder Stella Marie Brevik. Hun fikk tilsynelatende bare 150 ord til å greie ut om hvorfor hun ga Arcade Fires siste skive en sekser (!). Hun mener til og med det er en moderne klassiker, men fikk altså i overkant av en tekstmelding på å forklare seg. En skam, en krenkelse og potensielt en tapt sjanse til å havne i historiebøkene. Hvis hun nå mot ALL FORMODNING hadde rett, fikk vi aldri lese hvorfor. Hva hun mener om de mange tåpelige tekststrofene Win Butler får vi heller aldri vite.
Kreativ ørken
Det var uansett mer underholdende enn å lese Sigrid-anmeldelsene. Vi belønner gjerne Bergens Tidende for å prøve å (alene) tofotstakle Sigrid, men det blir trekk for å kalle Sigrids prosjekt en «billig gimmick». Det blir likevel et gigantisk pluss i boka på BT-anmelder Joakim Randa Berthelsen for å gjøre den enorme prestasjonen det er å ha unngått å skrive om «det vanskelige andrealbumet». Der gir vi også oss selv en klapp på skulderen.
Det står nemlig ikke særlig bra til med ingress-produksjonen her til lands når de største artistene skal anmeldes og vi skal bringe våre beste kvinner og menn til tastaturet. Dagbladet valgte å fokusere på Sigrids album som det såkalte «vanskelige andrealbumet». Aftenposten valgte også å fokusere på Sigrids album som det «vanskelige andrealbumet». Det samme gjorde Aftenbladet, og det samme gjorde Musikknyheter.no.
Spennende vinkling, folkens. Det bugner av overskudd.
Woltmanns evolusjonsteori
Morgenbladets Ando Woltmann makter derimot å skrive om Mall Girl med det overskuddet vi savner. Han skriver at de på pressebildene (helt korrekt!) ser ut som «et slags Oslo-undergrunnens Abba», men at musikken er en «oppfinnsom potpurri av hyperaktive impulser og skrudde innfall. Musikk som endrer karakter i tiktok-hastighet, farende frem og tilbake i musikkhistoriens endeløse hav av referanser og lydbilder. Math pop er begrepet bandet selv har patentert i intervjuer, et vink til deres mange skrudde taktskifter og -arter, men også deres hang til vakre, luftige, melodiøse strekk».
Videre lanserer Woltmann sin helt egen evolusjonsteori, noe vi ærlig talt ikke så komme. Mall Girl bør ses som «en sorts neste nivå i evolusjonen», skriver han, «der intrikat musikalsk lek og smarthet har fortrengt alle siste rester av skranglete ‘sjarm’ og autodidakt bråk fra garasjene. Den mye omtalte flinkisgenerasjonen er i full ferd med å bli voksen, og de låter som dette».
Men når Woltmann deretter drar frem alt Mall Girl ligner på, som Gwen Stefani, Avril Lavigne og Faith No Mores «tøysete funk-metal», er det likevel opp til debatt om evolusjonens neste steg leder rett ned i et ugjennomtrengelig flinkishelvete, eller rett og slett er en stairway to heaven av musiserende übermenscher.
