I musikkjournalistikken de siste ukene: Veteran Asbjørn Slettemark åpner opp om å tendere til å være en selvskadende gnager. Vi gjør underlige funn i Stavanger Aftenblads anmelderi, og måtte ty til gravejournalistikk i møte med den siste ukas intense Sondre Lerche-mani.
«Hvem anmelder anmelderen» er en ny spalte hvor vi samler et knippe anmeldelser som både har rystet og rørt oss de siste ukene. For når alt kommer til alt, hvem anmelder anmelderen? De to forrige utgavene kan leses her og her.
Nok en uke og nok et «etegilde» i musikkpressen, i hvert fall ifølge spaltefavoritten Espen Borge i NRK. Den siste uken har anmelderiet florert med hyllester av Sondre Lerches nyeste album «Avatars of Love», og det hele startet med riksanmelderens lovprising forrige uke.
«Ingen spares for poetens evig snurrende spaghettigaffel», bemerket Borge. På seg selv kjenner man andre, tenker vi.
Lerche vekker poeten i oss alle – selv ikke gullpennen til Audun Vinger forble uberørt denne gangen.
«Dette er avansert, mangefasettert, musikalsk intertekstuelt og samtidig smektende og melodisterk popmusikk. Her er sanger som går rett i topplokket, og som man sjelden finner maken til, i alle fall ikke innenfor Postnords dekningsgrad», skriver Vinger i Dagens Næringsliv.
Vi trodde Vinger var en Helthjem-mann, men så liker han åpenbart å jobbe for føden:
«Det låter friskt og crisp når det trengs, mens man andre ganger bader i et auralt basseng fylt av tankenes silkesjal», fortsetter han i anmeldelsen. Hos de store gutta er det tilsynelatende floating og tunge adjektiv som er tilværelsens muse.
«Fortsetter sitt spennende prosjekt»
Når det er sagt, tar smektende silkjesjal over intetsigende beskrivelser til enhver tid. Men et helt liv i anmelderiet tar nok på. Øyvind Rønning i Dagbladet har vært i avisen så lenge at grepet hans nok er inngravert i kontorets kaffekanne, men anmelderbautaen virker å være noe uinspirert i sitt skryt av Sondre Lerche.
Ingressen lokker med «Sondre Lerche fortsetter sitt spennende kunstneriske prosjekt». Nei, da så. Det er helt sikkert en annen hvit mann med tårer i øynene og Lerche på ørene som kan fortelle oss om hvorfor Sondre Lerche er i sin mest kreative periode akkurat nå. Blant annet ham selv.
Aftenposten mener: Lerche er spennende
Men midt oppi englekoret av rørte menn, er det godt at noen spiller på de mer nøkterne hjertetrådene. Eivind August Westad Stuen i Aftenposten mener Lerches nye album tidvis kan bli «noe langdrygt», og «selv om produksjonen er spennende og variert, føles enkelte øyeblikk som at de holder på litt vel lenge eller at de ligner for mye på det som kom før».
Aftenposten er jo Norges fremste avis på å «mene», de er tross alt avisen som uttalte «Aftenposten mener: Krig må unngås». Nå har altså landets mest nøkterne redaksjon blitt samkjørt på samtlige plan.
Men når livet gir deg litt sure sitroner, kan du alltids lage noe som ligner på limonade. Westad Stuen konkluderer med at om du er «i humør for en ekstra stor dose Sondre Lerche, er dette et spennende slipp». Husk: Aftenposten mener: Sondre Lerche er spennende, noen ganger, litt, for det meste.
Gnageren Slettemark og skumle Disney-skurker
Heldigvis er det noen som kjører litt hardere på i landets liberalkonservative dagsavis. Tidligere Lydverket-programleder Asbjørn Slettemark har anmeldt svenske The Hellacopters' nye utgivelse.
«Om ikke dette får frem luftpianoet i publikum når de spiller live på Rockefeller sent i april, skal jeg gnage av meg flammetatoveringene», skriver den reale rabagasten. Like greit, for nå er det tribal som gjelder.
Ouff, men det er vanskelig å få en gnagende Slettemark ut av hodet, er det ikke? Vi må tenke på noe hyggeligere. Kanskje litt svartmetall? Ingenting er hyggeligere og mer barnevennlig enn nordisk svartmetall, ihvertfall ikke for Aftenbladets nye anmelder Jonas Vikingstad. I en anmeldelse av Abbaths nye plate skriver han at «’Dream cull’ er låten for enhver karismatisk Disney-skurk». I Dagbladets Øyvind Rønnings udødelige ord: spennede, kreativt. Men aller mest, det verste komplimentet Abbath har fått noen gang.
Men språkets grenser er flytende, for Vikingstads tvetydige skryt stopper ikke i Disneyland. Det svenske svartmetall-bandet Dark Funeral «er sjangerens svenske kjøttboller», mener han. Man skulle nesten trodd Vikingstad nettopp var blitt pappa og knapt rakk å høre gjennom platene før 4-åringen kapret stuen med Frozen, skumle Disney-skurker og Det regner kjøttboller.
Verden ser rar ut fra Stavanger
Når det er sagt har siddisene i Aftenbladet sprutet ut anmeldelser i vilden sky den siste tiden, og det gjør oss glade. De siste ukenes kanskje mest treffende beskrivelse finner man for eksempel i Tor Arne Vikingstads anmeldelse av Simen Mitlids «Social». Vikingstad, som vi har sikre kilder på at ikke er bror eller lignende til den andre Vikingstad, skriver om Mitlid at han «kjører lun tømmerfolk inn i titusener av enere og nuller». Det kunne ikke blitt sagt bedre.
De har tross alt sin helt egne måte å forstå verden på der borte på den forblåste vestkysten. Leif Tore Lindø ga nylig en sekser til en konsert hvor Thomas Dybdahl og Beharie opptrådde i tospann. Der skriver han blant annet om Thomas Dybdahls «Party Like It’s 1929» at den «raser av gårde i Ingebrigtsen-tempo» og at låtene hans visstnok er «rødvinsmarinerte». Han snakker også mye om et sted kalt Lura, som ingen av oss vet hvor er, og mener det bare er «en drøy gitarsolo» mellom Dybdahl og Beharies barndomshjem. Vi tipper det for eksempel kan passe seg med en gitarsolo av «Kriiidens» som de kaller det der borte (i andre rettskrivningstradisjoner kalt Creedence Clearwater Revival).
