Artikkel

Hvem anmelder anmelderen: Et historisk øyeblikk i lokaljournalistikken

Forrige uke fikk GAFFA den viktige samtalen om musikkanmelderiet helt inn i kulturimperiets sentrum, NRK P2. Derfor mener vi nå det er på tide å dra den viktige samtalen om musikkanmelderiet så langt ut i periferien som vi kommer.

GAFFA har nemlig kommet over noe meget sjeldent i lokalavisa Randaberg24 i Rogaland. Først og fremst har vi kommet over musikkjournalistikk i lokalavisen, hvilket jo er sjelden vare i seg selv, men vi har også funnet provinsiell musikkjournalistikk som slakter sine egne.

Uten å ha den fulle oversikten over lokalavisers musikkjournalistikk gjennom de mange forgangne tider, er det rimelig å spekulere i at dette er et historisk medieøyeblikk.

For bare noen måneder tilbake var R24 som alle andre og leverte et kroneksempel på lokalavisenes heiagjeng-journalistikk, selv om man allerede da kunne spore en viss ambivalens i forholdet til de lokale heltene i bandet TØFL.

I det de kalte en konsertanmeldelse var dette hele anmeldelsen:

«Det er bra fremmøte, men ledige plasser, men TØFL leverte fra øverste hylle med sin energiske opptreden - og finurlige tekster - til terningkast 6.»

Det lille stikket om «ledige plasser» skulle forvandle seg til noe helt annet da Simen Ingemundsen tok over roret som R24s helt egne, eksklusive musikkanmelder. Mer presist som R24s helt egne, eksklusive TØFL-anmelder.

Ingemundsen er en krass anmelder, og av og til sliter han litt med forskjellen på punktum og komma. Derfor går han ofte for begge., Ellers har han én kjepphest her i anmelderlivet: Det eldgamle bandet TØFL var mye bedre i gamle dager.,

«Det er lite å si på teksten, men teknisk kan det virke som om gutta i TØFL er på bærtur», skriver han om singelen «Stirre inn i øyelokkå».

«Jeg sier ikke det er feil å prøve seg, men en såpass stor overgang kan virke mot sin hensikt.»

«Første gang jeg hørte ‘Stirre inn i øyelokkå’ tenkte jeg øyeblikkelig, er dette virkelig TØFL.»

«Så kom spørsmålet; Har gutta skiftet stil? Jeg slet med å skjønne og måtte lytte flere ganger.»

Litt senere advares det på ny: «Det kan virke som om gutta har gått vekk i fra sin originale stil, noe som jeg mener er en stor risiko for TØFL å ta.»

Og hvis det var noen som lurte på hva Ingemundsen mente: «Nå som de er kjent for sin type musikk, er det helt feil å endre på det.»

«Spør du meg bør de ikke bevege seg så veldig langt vekk fra sitt originale preg.»

Enda en gang: «Jeg har i skrivende stund en oppfordring til gutta i TØFL, hold dere til hva dere har gjort tidligere.»

TØFL-journalistikk minutt for minutt
GAFFA satt bøyd over refresh-knappen på computeren og ventet med kolossal iver på hva smaksdommeren skulle tenke om den helt ferske TØFL-singelen «Dusjen».

Da den endelig kom kunne vi lese i ingressen: «Fortsetter gutta i TØFL slik er det ikke lenge før de får topp karakter».

TØFL kunne puste lettet ut. Hadde de fått den knallharde Ingemundsen med på laget? Skulle de endelig få sin velsignelse fra maktsentra på «Jærens nordre spiss»?

Men Ingemundsen leker hensynsløst med bandets følelser, og når konklusjonen skal manes frem er det nesten som han har endret mening: «Så vell, sangen er god, men teksten tynn, og melodien fyldig, Jeg gir denne låta terningkast 4, men når sant skal sies hadde jeg håpet på mer kvalitet».

Gubbens mantra
Det er en merkverdig form for gubbefaktor over den unge Ingemundsen. GAFFA har nylig lest at gubber kan defineres som «menn som har tenkt alle tankene de hadde tenkt å tenke» i boken til Sondre Lerche. Det er en fin definisjon, men den kan gjerne suppleres med en eksempelformulering på gubbedom som vi fant i Dagbladets musikkspalter.

Dagbladet prioriterer helt riktig og skriver en anmeldelse av den nye, kjønnsnøytrale versjonen av «Alt for Norge». Der skriver Øvyind Rønning de følgende gullkantede ord: «Jeg hadde selvfølgelig ønsket at de kunne ‘tatt seg råd til’ å hyre ekte musikere og ikke maskiner, men det fungerer på sitt vis.»

Amen.

Cliff hanger-kunsten
Samme anmelder nevner «country» 14 ganger i en omtale av Wilcos nye plate, og det altså uavhengig av albumtittelen som vel å merke inneholder ordet country. Videre kan anmeldelsen oppsummeres i to utklipp fra teksten:

«Er 21 låter - på bandets første dobbeltalbum siden 1996 - overdose? Svar kommer.»

Lenger ned i teksten, etter at vi har lest country country country country country country country country kommer endelig svaret:

«Så til svaret på spørsmålet innledningsvis: Ja, denne anmelderen mener det er en overdose.»

Det er hva vi kaller tekstkomposisjon! Glem Game of Thrones, Breaking Bad og Lost, dette er en crazy cliff hanger!

Husfilosofisk Postgirobygg
P3s Jesper Nondal skriver om Lemaitres «Dive» i statskanalens Best akkurat nå-anbefalinger. Låten vekker en utømmelig kilde til refleksjon hos Nondal. Det er for få bade-jams som ikke lener seg for mye inn i melankoli og romantikk, mener han. «Naked Blue» av Kakkmaddafakka og «Nightswimming» av R.E.M er jo flotte, og får Nondal til å lenge tilbake til… ja, hva får det oss til å lengte til, Nondal?

«Til vår mørke mor, Havet.»

Nondal har sublime tanker i hverdagen, ihvertfall hva angår bading. Ikke lenge etter krysser han i samme tekst over til å bli NRKs husfilosofiske svadakrabat i et miniessay vi sikkert kunne kalt noe slikt som «Om bading». Problemet med «Naked Blue» og «Nightswimming» er at «dei beskriv den typen bading ein driver med på seinsommaren». Nondal maner så på videre, punktumløst: «Der alle er nakne, og det er midt på natta, og crushet ditt er der, og snart er det september, og ein må seie adjø til ungdomstida, og vi er så små i forhold til det store havet, og herregud, kvifor er vi eigentleg her på jorda i det heile tatt?»

Bare noen setninger senere er ikke Nondal til å kjenne igjen, han gjør en helomvending og begynner nå å parafrasere Postgirobygget: «Lemaitre leverer soundtracket til den gjengse badeturen. Der det er øl og berusende ord, men kanskje ikkje hjerter i brann, blikkstille vann og alt på denne jord.»

Vi skulle likt å sett en liste over hvem som har formet Jesper Nondal mest gjennom livet, og venter oss å se en oppsiktsvekkende miks av Jon Fosse og Postgirobygget. Det samme spørsmålet kan forsåvidt også gå ut til GAFFAs egen Eilif Guldvog Hartvedt som har skrevet to konsertanmeldelser i sitt liv: en av DDE og en av Dream Theater.

Noe å gruble på
Hva sier det om iTromsøs kjendisanmelder Egon Holstad at vi måtte helt frem til 2022 før han ga opp The Black Keys? Og hva sier det om VGs anmelder Marius Asp at han syns Harry Styles «snubler» med førstesingelen «As It Was»? Det er riktig at undertegnede tok til orde for mer brannfakler i norsk musikkjournalistikk på P2 forrige uke, men den her er kanskje i meste laget?

Hva sier det om Eivind August Westad Stuen i Aftenposten at det han trenger i livet angivelig er en gyllen krone av sorg og et blodig sverd?

Hæ? Ja, i sin anmeldelse av Florence and the machine skriver han om låten «King» at den handler om hva stjernen trenger i livet, og at dette visstnok er «en gyllen krone av sorg og et blodig sverd, som seg hør og bør».

«Dette er gjenkjennelige følelser i et veldig stort format», konkluderer Eivind i den påfølgende setningen. Vi er vettskremte.

Det største spørsmålet som reiser seg i denne femte utgaven av Hvem anmelder anmelderen er likevel:

Hva sier det om norsk musikkjournalistikk at samtlige nevnte i denne teksten er menn? Vi lar den henge til neste gang.

ANNONCE