I denne utgaven er vi svært uforutsigbare i vår maktkritikk (tags: NRK, NRK P3, Spotify, Dagbladet, mannlige anmeldere).
To måneder har gått siden Taylor Swift slapp albumet Midnights og denne spaltens yndling, Espen Borge, ga oss et saftig drama å ta en jafs av. Siden har anmelderen gitt en forutsigbar toer til Kygo, med språklige bilder vi holder oss for god for å gjøre narr av. For fem år siden skrev nemlig NRK Supernytt at «Kygo er lei seg» som følge av dårlige anmeldelser fra norske anmeldere:
– De anmelder gjerne en lokal rapper med en dårlig sang og gir han terningkast seks, bare fordi de vil være kule og undergrunnsbaserte, mente mangemillionæren, og var såret over forskjellsbehandlingen. Vi tar artister som ikke vil bli tatt på alvor, på alvor.
Her i GAFFA er vi stolte over vår uforutsigbare natur, derfor retter vi i denne utgaven kritikken mot NRK P3.
Noen (P3) ville nok hevde at det er uberettiget å hetse P3 for sin musikkprofil. Andre ville hevde at alt håp var tapt da sendetiden til Harald Are Lund ble kuttet i ‘08. Det blir nesten ord mot ord, skal vi ikke ta i betraktning hver eneste P3-gull noensinne som tilfeldigvis er kliss lik Spotifys avsløring av årets mest spilte artister.
Så her er vår pseudovitenskapelige metode for å teste graden av intetsigenhet. La oss spille «Gjett hvem – P3 spesial» med det P3 gjør best, anbefalinger.
«_____ er en melankolsk låt om savn og forventningen om at alt skal være som det alltid har vært i julen. Gjennom en inderlig kjærlighetshistorie setter ____ ord på de blandede følelsene mange kjenner på i møte med høytiden», skriver musikksjef i P3 Ida Eline Tangen i spalten «Best akkurat nå».
Hvilken låt er det snakk om her? (Tips: Shuffle din vei til svaret på Spotifys juleliste).
«I kjent stil så følger låten et tydelig, gjenkjennbart og melodisk mønster slik som bare ____ kunne ha gjort det. Han holder ikke igjen med lyrikken og formidler akkurat det ____ mener, uten filter».
Hvem er det Shokor Hashi, programleder i «P3kveld», skriver om her?
Treffer man ingen, treffer man alle. NRKs tilbud skal jo etterstrebe mangfold. Så kan vi i hvert fall vite at man alltid kan snu seg til P3 for en jevn strøm med edgy takes:
«Nå har jeg aldri prøvd det selv, men jeg tror at det å høre på denne låta kjennes som å flyte i verdensrommet samtidig som man er på psykedeliske rusmidler», skriver programleder i kanalen, Henning Bang, om Whammyboys «Friendzone». Nu var han ude som vildmand (rusfri) på dette store øde hav vi kaller musikkritikk.
Kjærlighet og besettelse
På langt dypere vann er Ando Woltmann, som har fått personforfølgelse på plass i Morgenbladets spalter. På en sliten benk observerte han for en tid siden frontmann i Wig Wam, Åge Sten Nilsen. Siden utspant en regelrett forelskelse (en besettelse, ifølge Woltman selv):
«Jeg hørte podkaster (for noen stories!), lyttet til hans (ikke uefne) soloalbum og begynte litt for ofte å sjekke innom Glams artistside på Facebook.»
Oden til Sten Nilsen ender som en ode til traverne i musikkbransjen – etter Woltmann utrettelig har understreket akkurat hvor latterlig han en gang synes slik musikk var. Ja, Woltmann virker å virkelig ha tatt skjeen i en annen hånd - satte Taylor Swift-gate en støkk i oss alle?
Men vent, hva er dette? I sin anmeldelse av Marstein plasserer han artisten i en spagat mellom Kris Kristoffersons og Yung Lean. Undergrunn refereres til som barn. Marstein sammenliknes med en baby, en posør og (sett at han bruker «alle ganster-rapperes yndlingsideolog Machiavelli) uoriginal. Woltmann ser ut til å ha skjeen i begge hender.
Denne krigsstien er brolagt med passiv aggressive betraktninger.
Julemusikkstafetten
Noen holder seg for god for fjonge termer, og sier det som det er. Dagbladets krigssti er brolagt med Øyvind Rønnings korstog mot Sissel Kyrkjebø. Rønning triller en toer til Kyrkjebøs nyeste album «Winter morning».
«Er Sissel i ferd med å avskilte seg sjøl som «ordinær» artist for så å nøye seg med å dukke opp rett før jul hvert år? Som «juledronninga»? I så fall må hun fornye seg», skriver Rønning.
Dumdum boys er helt enig, og skal melde fra til Kurt Nilsen mens han gråter hele veien til banken, med ti år med utsolgte julekonserter og «Stjernesludd» i baklomma.
Fanger du adjektivet, drep det!
Det er ikke bare Marstein som sliter med ungdommelig overmot. GAFFAs avtroppende sjefredaktør Geir Magne Staurland klarte ikke å holde adjektivene for seg selv i sin anmeldelse av The Cure i Spektrum - da han blant annet satte en «hobby» foran anmelder Erik Valebrokk.
Valebrokk tok oppgjøret til slagmarken Facebook. 12. oktober 2022 vil gå ned i historien som dagen Geir Magne Staurland, påtroppende redaktør i Natt og dag, «ordjokket» seg inn på dødslisten til 289 av Valebrokks nærmeste venner. Det preller vel av. Husk, livet er ikke en sprint. Det er et «kompromissløst og monumentalt maraton i utallige skrekkabinetter fylt med lykkepiller», eller hva redaktør?:D
Quiet quitting?
Studentavisen Universitas holder koken på anmeldelsesfronten. Men vet de det selv? Freya Eikrem Ims anmelder Hjerteslags nyeste og skriver:
«I min høyst profesjonelle analyse tror jeg her at Hjerteslag viser til den farlige klisjéjungelen, men det er en tolkningssak.»
Ja, en tolkningssak eller en … anmeldelse.
«Forløsningen er nær», er tittelen på Leif Tore Lindøs’ anmeldelse av Hanne Vasshus sitt album På Avstand i Aftenbladet. I bildeteksten har Aftenbladet sett det nødvendig å avklare «Hanne Vasshus har termin 29. januar neste år. To måneder før slipper hun albumet ‘På avstand’». Fødselen er nær, forløsningen virker å være forbi, likevel avslutter Lindøs det hele med å skrive:
«Når de virkelig knallgode sangene kommer, har de fått lydbildet, beina og reisverket de trenger og fortjener.»
Du vet hva de sier, bak enhver sterk kvinne står en mann og hans reisverk. Grovt sagt.
