Albumanmeldelse

Mann (midten av 20-årene) søker identitet

Eg fins, WTF!? - TØFL

TØFL

Eg fins, WTF!?

Alt er liksom det samme, men det er samme for meg.

Det beste med TØFL, er at du kan høre en låt og gjette deg til alle de andre. Jevnt og trutt, går Hans Markus Riisdal sin vokal i et kraftig rop, like taktoppfyllende som Tobias Lidegran sin bass og Mathias Eegs trommer, ispedd Thomas Campe Pettersen sin gitar full av klang, tidvis fuzzet, og en eklektisk synth. Nesten alle refrenger kan marsjeres til og trenger seg gjennom med en hektisk energi. Det er en pop-oppskrift som sitter etter flere år på scenen – til tross for at albumet Eg fins, WTF!? er bandets første.

Først meg selv
Men med så mye likt, kunne albumet vært en sammenhengende historie, ikke bare løst knyttet sammen av store stikkord som eksistens. Det renner nærmest tårer ut av albumet fra en mann midt i 20-årene som balanserer på knivseggen mellom oppvåkningen av egen bevissthet og forståelsen for at livet verken starter eller slutter med en selv. Bandets første hit (og låt) fra 2017, «Alle andre får lov», har den sjeldne kvaliteten av å være skikkelig sytete, men helt tilgitt – for det er rått selvbevisst. Men tilgivelsen sitter litt lengre inne nå.

«Eg ble født uten at någen sporte meg», første låt ut på platen, synker seg ned i en tekst om livets tilfeldigheter og eventuelle skjebner – i en tilbakelent og noe uinspirert synth føles det mer som en ansvarsfraskrivelse enn noe annet. På «Eg fins, WTF!?» blir tilværelsen kokt ned til «en som ingen forstår» og lyrikken slår bro for å stikke hodet inn i seg selv. Men i det navlebeskuende tekstuniverset går også et lekent og forfriskende mellomspill i bane, som etterhvert tipper over i en backingvokal der Riisdal strekker stemmen i en mer euforisk retning enn noen gang. Disse nye stiene i Riisdals stødige vokal er mer enn velkommen. På «Stirre inn i øyelokkå» legger han lokk på vokalen sin med mer luft i ordene – og det blir tydelig at også et så soundsementert band som TØFL kan strekke den metaforiske lydstrikken uten at den slår tilbake.

Livet som siddis
«Siste episode» er preget av en mindre polert og gjennomprodusert lyd. Demokvaliteten provoserer fram følelsen av at musikken blir til mens du lytter, og låtens sårbare formuleringer strekker seg litt nærmere hjernebarken enn andre låter på albumet. Det er ikke fordi, til tross for hva alle tolkninger av yngre, norske artister noensinne tilsier, det er «tatt ned» med en kassegitar og klang i spissen. Det er snarere fordi det drar paralleller mellom det helt dagligdagse, det vi tar for gitt og setter det i kontrast med det vanskelige og forløsende møtet med død. Akustiske instrumenter flettet inn i syntetiske, og mormors uendelige lager av ullsokker med en bortglemt barndom. Døden kommer i flere faser, også møtet med den.

«Ny TV» står lyrisk igjen som et absolutt høydepunkt. Samfunnets og samholdets tragedier blir finurlig oppsummert med TV-en som stjernemetaforen. I sann siddis-stil formidles det med klasse gjennom en naiv ironi. Vokalistens timing sitter som støpt med «Eg vil kjøpe en gigantisk hage og invitere hele verden inn. Men eg bare kjøper ny TV», som fanger en følelse av å bli overveldet av samholdet som finnes rundtom, når tafatthetens sjenerte ansikt likevel holder deg trygt hjemme i stuen. På denne låten er gitaren nesten like vokal som vokalisten, så om ikke humoren er nok, er popeuforien ikke langt unna.

Livets kvaler føles kanskje aldri like kveldende som når man er i oppstartsfasen av voksenlivet – og TØFL debuterer med det beste og verste fra denne tiden. Det er de høyeste toppene og de vondeste fall, og når det da glimter til med skarpe metaforer og kontraster, blir det enkelt å speile seg i albumet, men noen ganger er det litt fullt foran speilet. 

ANNONCE