Kommentar

– Dag*******, eller presseskriv.no som vi kaller dem

Vi har tatt en titt på norsk presses dekning av Øyafestivalen.

Øyafestivalen 2022 har feid over oss som en aldri så liten soltornado, og pressen har kastet glans på nært sagt alt de har sett.

Og jada, vi skal selv være de første til å innrømme at det var kleint å dele ut syv stjerner Honningbarna til lørdag kveld. Men kanskje var det ikke bare vår egen feil, kanskje var det også fordi vi ble totalt arbeidsskada av å titte på det som foregikk i Øya-dekningen til Dagsavisen, eller PRESSESKRIV.NO som vi liker å kalle dem.

Vi har nemlig gjort en liten opptelling på norsk presses dekning av Øyafestivalen.

Dagsavisen leverte totalt 19 anmeldelser, og de var fordelt som dette:

6: 7
5: 12
4: 0
3: 0
2: 0
1: 0

De happy folka i Dagsavisen skyr fireren som pesten, og lavere enn det har de antageligvis aldri hørt om. Nå skal det videre sies at lavere enn firer ikke ble tatt i bruk i et eneste av de store mediehusene. Under Øyafestivalen trengs det ikke mer enn tre utfall: bra, veldig bra, superbra. Et glimrende utgangspunkt for interessant musikkritikk.

FAKE!
Neida, vi har forståelse for at Øyafestivalen faktisk kan levere i altfor stor grad. Selv kalte vi Florence for frelser, Undergrunn for solen, Honningbarna for konger og Musti for dronning.

Samtidig er det selvfølgelig ingen garanti for at lave karakterer er bedre kritikk. Det kan ikke understrekes nok. Musikknyheter.no og Disharmoni var begge voldsomme kritikere til tider. Førstnevnte leverte intet mindre enn 27 anmeldelser. Hvordan fikk de det til?

Vi skal ikke være frekke nok til å besvare det spørsmålet, men heller surfe på overflaten. 27 anmeldelser kan løses med å bruke halve anmeldelsene på sitater fra scenen («Øya dere har vært nydelige», «Øya, vi har savnet dere»), spekulere i om Sondre Lerches spøkelser på scenen egentlig er Ku Klux Klan-drakter, skrive om Auroras armhulehår eller gå nøye til verks på en publikummers «særlige hardcore klesuttrykk»:

«Hun hadde øreringer store som tinntallerkener, øyevipper så lange at hun kunne greid de bakover i en sleik over den avbarberte hodeskallen - og rundt begge handleddene hadde hun nagler så skarpe at man måtte være forsiktig med å ikke stå for nært, i fare for å bli spiddet levende. Og så hadde hun lydbeskyttende ørepropper, da. Wow, en sann punker, tenkte jeg.»

FAKE!

Nakkeskudd på Emilie Nicolas!
Det er mange utfordringer med å skrive 27 anmeldelser. En annen er at man raskt kan bli blasert. Jon Vidar Bergan i Musikknyheter.no kalte for eksempel to konserter på rekke og rad for «småkjedelige».

Den ene var et effektivt nakkeskuddEmilie Nicolas:

«De aller fleste låtene Emilie Nicolas sang handler om kjærlighet, og når det musikalske uttrykket også er ganske monotont, blir det hele ensformig og småkjedelig.»

Auch!

Espen Dante Borge Alighieri. Illustrasjon: Geir Magne Staurland
Espen Dante Borge Alighieri. Illustrasjon: Geir Magne Staurland

Riksanmelderens eskapader
Espen Borge
i NRK P3 pleier vanligvis å utmerke seg med fascinerende, underliggjørende språklige bilder. Det gjorde han selvsagt denne gangen også. Han snakket om å «ha et hjerte fra Ben & Jerry’s», men mer oppsiktsvekkende var det da han kalte Aurora «selve harelabben i musikkens metaforiske rike».

Vi gjentar: «Selve harelabben i musikkens metaforiske rike».

Aurora viser seg ellers å være flink til å «fremkalle eksistensielle refleksjoner selv hos enfoldige Guffen Gås». Iskrem, harelabber, Guffen Gås. Det går forrykende fort i svingene hos Borge. På en og samme festival snakker han om «den varmeste timen jeg har opplevd siden jeg brant i helvete», til han lørdag kveld under Aurora opplever «prologen til det hinsidige, englenes forværelse».

Espen Borge er overalt. Alltid. Og han drømmer seg bort. Alltid. Når han står og steker på Kamelen sutrer han over at han burde vært inne i Sirkus-teltet. Og når han står og ser Emilie Nicolas inne i Sikrus-teltet sutrer han over å ikke stå ute under åpen himmel.

Det er rett før vi ringer Øyafestivalen på flekken, han her må hyres inn! Men det er før man innser hvilke utrolige krav Borge stiller.

Espen Borge er tross alt overalt. Alltid. Når han hører Emilie Nicolas skulle han ikke bare vært ute under åpen himmel. Han skulle helst hatt Emilie Nicolas-konserten i «islandske slettelandskaper».

Bare en liten leddsetning senere skulle han gjerne hatt konserten under «signingen av selveste Kleopatra i oldtidens Egypt».

Fy fasan for noen krav!

Musene i Akersgata. Illustrasjon: Geir Magne Staurland
Musene i Akersgata. Illustrasjon: Geir Magne Staurland

Gråmus på Aftenposten-desken
Vi vil benytte avslutningen av Hvem anmelder anmelder-spaltens comeback til å ha den dypeste medfølelse for Eivind August W. Stuen i Aftenposten. Kulturkritikkens fall har aldri føltes nærmere enn når Aftenposten valgte å deske Girl In Red-anmeldelsen hans på følgende forførende måte:

«For trangt i teltet. Mange fikk ikke sett Girl in Red.»

 

Slik så terningkastene ut på Øyafestivalen 2022:

 

GAFFA: 13
6: 4
5: 5
4: 0
3: 2
2: 2
1: 0

Dagsavisen: 19
6: 7
5: 12
4: 0
3: 0
2: 0
1: 0

Aftenposten: 8
6: 0
5: 6
4: 2
3: 0
2: 0
1: 0

NRK: 7
6: 1
5: 4
4: 2
3: 0
2: 0
1: 0 

Dagbladet: 4
6: 1
5: 2
4: 1
3: 0
2: 0
1: 0 

Subjekt: 5
6: 1
5: 2
4: 2
3: 0
2: 0
1: 0 

TBA: 7
10: 0
9: 2
8,5: 1
8: 1
7: 2
6,5: 1
6: 0
5: 0
4: 0
3: 0
2: 0
1: 0

Musikknyheter: 27
10: 2
9: 2
8: 8
7: 10
6: 3
5: 0
4: 0
3: 1 

Disharmoni: 17
6: 4
5: 3
4: 6
3: 4
2: 0
1: 0

ANNONCE