GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut hvert sitt personlige NR 1 album fra 2023. Anbjørg Krogstad har valgt 'Sprengkulde' av Oslo store hiphop-prins, Cezinando.
Når spørsmålet om å velge et favoritt-album fra året som har gått kom, så ble jeg pent nødt til å ta en runde med meg selv. Hodet mitt gikk umiddelbart til PJ Harveys album fra sommeren: «I Inside The Old Year Dying». Et utrolig sterkt album som jeg koste meg glugg med, de to små gangene jeg hørte igjennom det i løpet av året... Mitskis «The Land Is Inhospitable and So Are We» var også opp til vurdering, da det er nok et mesterlig stykke låtskriving fra en av de aller beste (og aller såreste) indie-musikerne vi har. Dessverre lider også jeg av en slags Spotify-sjuke som går hardt ut over evnen og viljen til å lytte på album i sin helhet. Mitski-albumet ble redusert til to favoritter som flyttet inn på en spilleliste. Kampen om oppmerksomheten er hard, men Oslo-pokalen Kristoffer Karlsen vet hvordan å fange den.
Med det, så er det godt å kunne vedkjenne at det er ett album jeg har hørt back to back regelmessig siden det kom helt i starten av sommeren i år. «Sprengkulde» av Cezinando traff som et uvær i studentkroppen på vei til sommerferie, post eksamenstid. Jeg er, og har vært Cezinando fan siden EPA ble listet på P3. Vi som er født tidlig på 2000-tallet (og kanskje noen av dere nittitallsbarn) kan si at vi har vokst opp med Cezinando. Spesielt på fest. Det er sjelden det ikke blir allsang når Håper du har plass kommer på, og det å fremføre Destillert Ignoranse (eller Pekka Pekka!) med masse falsk selvtillit og en flakse Små Sure (eple) innabords kan jeg umulig være alene om å ha perfeksjonert. Nå er man kanskje blitt noe mer raffinert i alkoholkonsumet, men det skal settes musikk til uansett. Derfor vil jeg trekke frem at Sprengkulde er et perfekt album å spille på vors, og at det i seg selv gjør at det fortjener tittelen som årets beste for meg. Jevnt god stemning, masse morsom tekst å synge med på, og så langt, ingen spørsmål om å sette på noe annet når det spilles.
Nå skal jeg ikke bagatellisere albumet og redusere det til «festmusikk», men det må være lov å bruke det utrykket som en hedersbetegnelse, i stedet for å bare assosiere det med Staysman og russetid. Men, det er Cezinando, så albumet kommer selvfølgelig med flere lag. Konserten han holdt i Operaen i høst har allerede blitt rost opp i skyene av GAFFAs anmelder, og det var fortjent! Da åpnet han konserten med åpningslåten fra Sprengkulde; Autostrada (Zen), og spilte seg igjennom nesten hele resten av albumet i løpet av konserten. Til et publikum som selvfølgelig allerede kunne nesten alt av tekster. Tenk det. At vi satt godt over 1000 personer, i operaen, og lyttet til Joker (NEET). Vi satt! Det sier noe om hvor bra det er altså. Vi trengte ikke å danse en gang, vi var i en slags ironiserende hardstyle-transe likevel, trygt plassert i gode plysjbelagte seter hele gjengen.
Cezinando er som alltid en helt vill låtskriver, og tekstene er så referansetunge og finurlige at man går ikke lei, for det er alltid noe nytt å få med seg. Det beste med en Cezinando låt er likevel dualiteten. For han leker så lett med humor og melankoli, oppblåst ego og selvutslettelse, dyp destruktivitet og ironisk distanse. «Alltid for alvorlig, aldri helt alvorlig nok» rapper han i Sure Druer, rett etter at han har gitt beskjed om at nå er komedien i gang! Han er en sammensatt type.
Jeg liker også godt at låten: Tristessen, kommer med en beskjed om Pop i parentes. Kanskje er det litt trist, men ikke vær bekymret, det er også pop! Cezinando er fin altså, imellom vage referanser til kunst og litteratur så klemmer han inn en så grov sviske som «Det er noen svømmetak man bare lærer av flom», og det er så flott. Han har klart å skape et låt-skriver-univers, med så mange lag, at han nesten kan komme unna med hva som helst.
Dette kommer også fint frem i Uhelbredelig (Tingene), hvor han på Undertakers Circus-esque vis, synger om å ligge med din mor. Gjett om det er gøy å synge med på vors da!
Jada, Big dick is back in town og alt er skikkelig kjipt. Det er fest og moro, men det skal gråtes på badet også. Det er så jævlig over og vi er så sykt tilbake. Sånn kjennes det ut å høre på Sprengkulde. Sett det på etter kalkunen på nyttårsaften, jeg lover det funker.
