Under en kollektiv rus av høytidelighet leverte Cezinando et fantastisk show foran et overtent publikum - på selveste Operaen
Goldenboy (,og litt badboy)
Cezinando trenger ingen introduksjon etter at han over det siste tiåret har etablert seg som et av landets mest habile rappere. Vel, ikke bare er han rapper, - han er også scenekunstner, forfatter, poet og cutting edge tigerstad fashionista - slæsj hele hipster-Norges avantgarde it-boy. Det er ingen som lenger kan gjøre norsk pop-musikk på bokmål uten å bære et spor av "Cez" i sounden sin etter at han stadig har bygget opp et arsenal av nostalgiske ballader med musikalske ringvirkninger av episke proposjoner.
Mødre, brødre og bransjen har alle tatt han inn i varmen - tilsynelatende upåvirket av en noenlunde nylig dom basert på tyveri av møbler. Det virker som at konsensus er at han etter noen rampestreker har etablert seg som en aldri så liten badboy også, og at det bare har bidratt med et interessant kapittel til hans kunstneriske heltehistorie.
Denne lørdagskvelden spiller han på den norske operaen. Jeg føler meg godt plassert i sete-møblementet i midten av salen på den nederste balkongen (BESTE PLASSEN!), hvor jeg foran meg skuer utover en forventningsfull sal full av alle type mennesker fra alle aldersgrupper. Kristoffer er hele Norges (men kanskje spesielt Oslos) goldenboy.
Rekordhøy jubel i hovedsalen
Dette er første konserten til Kristoffer siden han i Juni slapp sitt sjette studioalbum, Sprengkulde, som dessverre ble sluppet under GAFFAS dvaletid. Jaja. Hadde vel trolig gitt det fem eller seks, iallfall - så det er etablert. Albumet er spekket med friske hardstyle/techno-elementer som skriker etter å bli spilt live - og publikummet er som en flokk utsultede ulver, desperate etter å omsider kunne synge med på nytt og gammelt fra flokkens alfa. Når han kommer på scenen til overdøvende jubel så går det ikke mange sekunder før han passende kicker off med førstelåten fra nyalbumet: "Autostrada (Zen)".
Det må tas pauser fra skriving på mobilen underveis for å nyte hva som skjer foran meg. For eksempel på "Krokkodilletårer" fra forrigeplata Et godt stup i et grunt vann så må jeg skrike med for full hals til JEG VILLE PRØVE NOE DUMT, FOR Å FØLE NOE STORT eller ...FOR DE GODE GÅR FØRST MEN LEGENDER LEVER EVIIIG ("Spøkelser"). Det skifter stadig mellom kaos bråkete hoiing/klapping og en intens respektfull stillhet mot roligere partier mot slutten av låter. Folk koser seg så mye på "Tristessen" at de glir inn i keitete white-people klapping på 1 og 3. Det er lov å kose seg si.
Rockestjerne
Når han "endelig" spiller superhiten "Håper du har plass" så tar jeg meg selv i å bli dypt rørt, til tross for at jeg trodde jeg hadde hørt sangen ihjel for lenge siden. Måten han inderlig synger om den vanskelige relasjonen til faren sin treffer ekstra hardt live. Man må være psycho for å ikke kjenne tårene presse på. Selv om situasjonen han forteller om er personlig er følelsen for alle. Han er imponerende nok like god på partyfaktor som han er på grinefaktor - med mye hjelp fra live-lyd av høyeste standard.
På låter som "Joker (NEET)" durrer bassen i setene i det han på symbolsk vis danser i et nytt hvitt ballerina-aktig antrekk. Det er spesielt easter-eggete med tanke på at han har snakket om det faktum at han drev med ballett en periode i barndommen. Full circle! Det at han filmer med sitt eget kamera passer så bra i den forstand tekstene hans er så sterkt knyttet til hans personlige egenhet og narrativ. Bassen durer som et undervannsmonster til flashende lys når showet når The Prodigy-aktige dimensjoner på "Big Dick is back in town". Det blir så storslagent at man nesten skulle ønske enda litt mer show på scenen? Noen dansere kanskje? Det holder standard altså, men det er bare såpass grandiose undertoner at man like så godt kunne dratt den enda lenger.
Ferdig snakka
Minuttene flyr avgårde imens han switcher mellom antrekk som en actionfigur. Mot slutten av konserten så mister publikum huet helt på fan-favoritter som "Hore og Madonna", "Rosa Sky", "Vi er perfekt men verden er ikke det" og "Baby Boss". Folk gir faen i setene sine; reiser seg opp, hoier og jubler, danser og klikker. Klappinga drar seg ut i minuttervis til en fullt stående sal etter han på dramaturgisk vis avslutter med "Kristoffer Robin". Cezinando er en artist som står i midten av sin storhetstid, uten en eneste hemning som artist. Det er ingen tvil om at Big dick, denne oktoberkvelden, is back in town.