GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut hvert sitt personlige NR 1 album fra 2023. JPEGMafia og Danny Browns samarbeidsalbum, 'Scaring the Hoes', er by far anmelder Mikkel Theodor Karlsens store favoritt.
Hva skjer når to av hiphopens mest særegne stemmer kolliderer i et eklektisk kaos av synther, japanske reklamer og trommemaskiner?
Svaret er MYE!
JPEGMafia og Danny Brown ga oss i slutten av mars et slag i trynet av en plate med samarbeidet Scaring the Hoes. Hjernene bak klassikere som Veteran (2018) og Atrocity Exhibition (2016) fortsetter å dytte grensene enda litt lenger ut hva gjelder hvordan en raplåt skal og kan høres ut.
Åpningssporet "Lean Beef Patty" legger lista for hva man har i vente. Det aller første vi møter på er en sped-up versjon av P. Diddys "I Need a Girl" (Part 2) etterfulgt av JPEGMafias åpningslinje - "first off, fuck Elon Musk".
Herfra og ut er det lite vits å forsøke å følge med på teksten. Ikke fordi den er intetsigende eller lite underholdende. Tvert om! Det er rett og slett fordi produksjonen er helt spinnvill. Vokalen blir behandlet som et instrument på lik linje med desorienterende arpeggioer og beinharde bassynther, mens støyete samples flyr inn og ut mellom skurrende trommer og skitne melodier.
Du vet aldri helt hva som venter rundt neste sving, og svinger er det mange av. JPEGMafia er kanskje like, om ikke mer, kjent for produksjonsarbeidet sitt som tekst og vokal. Den anarkistiske og smått sarkastiske tilnærmingen han har til låtskriving gjenspeiles til de grader når han lager beats. Også i metode. Scaring the Hoes er i all hovedsak produsert på en Roland SP-404-sampler og benytter seg av både obskure og velkjente samples. Vi snakker alt fra Kelis til Michael Jackson og 80-talls Nintendo-reklamer.
I alt dette kaoset kan det være vanskelig å skille mellom nye deler av samme låt og overganger til neste spor. Det går litt i surr, selv etter å ha hørt plata igjen og igjen, men det gjør øyeblikkene som skiller seg ut enda sterkere. Et av disse er mot slutten av Fentanyl Tester hvor vi får servert en klubbete remiks av klassikeren Milkshake.
Rett før møter vi "Garbage Pale Kids" hvor versene er sentrert rundt samples av japanske reklamer og snutter av småvirale videoer. Det første verset er klassisk Danny Brown, fullt av upassende onelinere og jeggjørhvafaenjegvil-energi, der han kritiserer kommersielle rappere og cloutkultur. JPEGMafia fortsetter i samme spor, dog litt mer aggressiv. Folk prater for mye, gjør for lite og står for enda mindre. Mellom versene får vi servert en gitartung instrumentaldel, en fin palettrenser, før det er rett tilbake inn i versene. Her begynner virkelig prosjektet å sparke godt fra seg.
"Burfict!" er første gang vi får smake på en litt mer konvensjonell beat. Den triumferende blåserrekken mener fullt alvor mens "Danny og Peggy" leker seg gjennom versene. De er sedvanlig selvsikre mens de går etter rappere som gjemmer seg bak masker, kryptojegere og alle andre som skulle finne på å stå i skuddlinjen.
Deretter får vi en rekke låter som ikke stikker like mye ut. En slags pustepause (i den grad det finnes noe sånt når disse to møtes i boothen). Nivået er ikke merkverdig lavere på verken tekst eller produksjon, men midtetappen blir vel det man kaller albumfyll, i ordets beste betydning.
På "Kingdom Hearts Key" får vi albumets første og eneste feature, Redveil. Han forsvinner litt (i likhet med mye av Danny Browns vokaler) inn i instrumentalen og minner mye om Denzel Curry i TA13OO-perioden. Likevel er det et velkomment avbrekk fra de ofte vel intense og insisterende versene fra albumvertene.
Vi begynner å nærme oss slutten av skiva, men duoen er ikke helt ferdig ennå. De holder tempoet gjennom "God Loves You", "Run The Jewels" og "Jack Harlow Combo Meal" før de snubler inn i haltende "HOE (Heaven on Earth)".
Sist, men ikke minst, kommer vi til "Where Ya Get Ya Coke From?". Outrolåten har albumets kanskje mest minimalistiske (minst maksimalistiske?) instrumental, men i likhet med resten av skiva holdes du på tærne hele tiden. Dette er et av sporene hvor vokalen kommer tydeligst gjennom (for de som bryr seg mest om tekst), med delvis unntak av Danny Brown som igjen drukner litt i teksturen.
Det er ikke så rart at JPEGMafias vokal er tydligere, da han har produsert, mikset og mastret det hele, men kunne balansen vært litt bedre? Danny Brown havner i passasjersetet til tider og det kan virke mer som en gjesteopptreden enn et fullverdig, likestilt samarbeid.
Uansett er ikke tekst og innhold like viktig som produksjon og tilstedeværelse på et prosjekt som Scaring the Hoes. Her er det nok av energi og estetikk, med stor E!
