GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut hvert sitt personlige NR 1 album fra 2023. Neste ut er Utelivskorrespondenten, vår in-house klubbmusikk-ekspert, sin utnevnte favoritt: 'Ama Nesciri' av Quit Life.
Techno og House er stort sett bare harry, jeg melder høflig avbud om jeg blir invitert med på denne type konserter (med mindre jeg MÅ dit for å networke eller MÅ dit for å jobbe). 90-talls-nostalgien som har skylt over landet synes jeg derimot, på mange måter, har vært noe jeg gledelig ønsker velkommen. Iallfall det av mer eller mindre obskur Drum n' Bass, breakcore, trance, nightcore og psytrance har dominert dansegulvene og stått for noen ekstatiske DJ-øyeblikk. Men også dette fenomenet har begynt å vannes ut der det etterhvert har nådd det brede publikum og dermed blitt gjort hva vi ute-gatekeepers liker å kalle.. "for folkelig".
Begge sider av miksebordet er skyldige i dette. Nå har man «teambuilding-
raves», og DnB spilles like gjerne på Villa Paradiso og Villa Stenersen som på The Villa. Jeg savner da raves var ulovlige superspreader-events under kohort- og 3-meters-regimet, og jeg savner da de foregikk i aggregat-grotter og i hjemsøkte fabrikker langt pokker i vold.
Selv millennials har appropriert dette i utelivet (ja selvom det tilhører deres generasjon da..) og ØDELAGT HELE GREIA!! (sutre sutre). Anyways, jeg er ikke nostalgisk, jeg snakker bare facts, og det er ikke tårer du ser under solbrillene mine. Mimringen fikk meg likevel til å tenke på: Hva er egentlig fremtiden for utelivet? Hvor er vi på vei dersom alt er ut?
Dette skal jeg gi antydningen til et svar på gjennom mine personlige favoritter fra 2023:
Albumet Ama Nesciri, av Quit Life, utgitt på det Paris-baserte plateselskapet High Heal, 15. juni i år. Det er vanskelig å oppdrive noe særlig informasjon om Quit Life, jeg oppdaget de gjennom det formidable samarbeidet med W.ANNA.W på EPen Crystalline fra august i år, og har ikke egentlig helt forstått hvem de/den er siden det. Ikke at de gjør seg så sjukt mystiske eller noe, jeg tror det handler mer om å bare sende musikken ut i verden uten å på en måte måtte være sin egenmaskot for å få den hørt og solgt. (Kanskje derfor de har to unektelig søte maskoter på coveret?).
Ama Nesciri og Quit Life kommer definitivt fra en bakgrunn med mange typer elektronisk musikk i bildet. For meg høres det ut som det er lagd av en bitte liten vennegjeng, kanskje en duo, eller kanskje bare én, som ofte er på klubb, på raves, på happenings,
og som ofte DJ-er selv, men som også har et cloudrap-, et ambient-, et hyperpop- og/eller et hardcore-prosjekt på si.
Med andre ord har albumet en omfattende post-club type sound, der det er tydelig hvor de kommer fra rent kulturelt og musikalsk, selvom det kanskje ikke kommer frem like tydelig hvor de rent fysisk er fra. Likevel er det grunner til å tro de er svenske og at de
kan ha en del å gjøre med Hyperpop/Drain Gang/Year0001- miljøet i og rundt Krukmakargatan i Stockholm, som de fleste av dere kjenner (Bladee, Ecco2k, Young Lean osv osv..).
At fire flate dunk i det uendelige ikke er en bærekraftig måte å tvinge folk til å danse på, tilkommer ikke meg som en stor overraskelse. Kanskje fremtidens klubbmusikk
ligger i det teksturelle, det poly-melodiøse, det utsvevende og de noen ganger ganske distortede veggene av lyd som oppstår når du putter nesten for mange lag av informasjon oppå hverandre or så å brått forsvinne under vekten av en enklere piano-sekvens? Jeg tror det, og Ama Nesciri er et av de albumene som får meg til å tro det.
