Selvfølgelig kan du alltid diskutere hvem som var først når det kommer til fremveksten av en ny musikksjanger. Men GAFFAs Jim Knutsson vet at han gir sin stemme til Black Sabbaths debutalbum fra 1970 når det kommer til heavy metal.
Britiske Black Sabbaths noe rotete historie lå foran dem da det selvtitulerte debutalbumet ble gitt ut i hjemlandet en kald februardag i 1970, som noen måneder senere skulle lanseres på andre siden av Atlanteren.
Heavy metal-bandet var pionerer og muligens rett og slett grunnleggere av sjangeren der det skremmende og åpne tittelsporet, som nærmest kan sammenlignes med undersjangeren doom metal, nevner Satan. Selv om gitarist Tony Iommi, bassist Geezer Butler og trommeslager Bill Ward alle bidro med musikalsk geni, var det den særegne frontmannen Ozzy Osbourne som fikk mest oppmerksomhet -og ikke bare for vokalen. Okkulte temaer og nedstemte gitarer med skrekkinspirerte tekster ga bandet en signatur som ofte ble tatt til et annet nivå av Ozzys ofte monotone, men likevel strålende vokal der han noen ganger bare etterlignet gitarsløyfen.
Tittellåten åpnet med regn, torden og en bjelle, og hentet inspirasjon fra en opplevelse Geezer hadde da han våknet midt på natten for å finne en svart skikkelse som stirret på ham. Ikke en spesielt merkelig hendelse, men alle har nok mer eller mindre opplevd noe lignende når man er lys våken og tror man ser noe som representerer en person men i stedet viser seg å være et objekt. I Butlers tilfelle trodde han at det kunne ha vært Satan eller en av hans undersåtter han så, spesielt da hans okkulte bok plutselig manglet i forbindelse med opplevelsen. Det var i hvert fall slik Osbourne tolket hendelsen da han så skrev teksten basert på det Geezer fortalte.
Musikalsk høres det ut som dommedag er nær og det mørke og illevarslende lydbildet setter tonen perfekt for resten av albumet. Selvfølgelig har det hatt stor innflytelse på andre senere band i sjangeren, men overraskende nok samplet rapperen Ice-T det også på Midnight tidlig på 90-tallet, og introduserte det til generasjonen som hørte på gangsta-rap. En sjanger som skildret hverdagen like skremmende som mange opplevde Black Sabbaths første forskjøvede skritt på 70-tallet.
Musikkritikerne var ikke klare for det nye lydbildet som ble presentert, men lytterne ignorerte dette og sørget for at albumet ble en uventet suksess på begge sider av Atlanteren. I ettertid har også lytterne blitt stadfestet ettersom dette magnum opus nå regnes som en klassiker. Da skal du også vite at det ikke tok mer enn en dag å spille det inn i studio. Dette får frem den rå live-følelsen der det føles som om de spiller et mesterverk.
N.I.B. fortsetter på det sataniske sporet da Lucifer plutselig blir en god person etter å ha blitt forelsket. Det er mulig å finne menneskelige trekk i dette da det er lett å være nihilistisk om man føler seg utenfor alle sammenhenger, men hvis man bare befinner seg i varmen kan man like raskt endre seg til det bedre. Vi får nok aldri vite hva tittelen står for, men vi kan bare spekulere. Kan det være så rart og tilfeldig at Geezer stylet Wards skjegg til å se ut som en blyantspiss? Nib er nemlig det engelske ordet for dette. Legg til noen prikker mellom bokstavene og plutselig vil alle prøve å finne ut hva forkortelsen betydde og et av forslagene var Nativity In Black som også ble tittelen på et hyllestalbum hvor hardrockbandet Ugly Joe Kid tolket sangen mye senere. I godt selskap med andre band.
Evil Woman er en tolkning av det amerikanske bluesrockbandet Crows original, som ble utgitt i 1969 og deretter ble en hitlåt i hjemlandet. Merkelig nok valgte Black Sabbath å gi ut versjonen deres samme år som den eneste singelen fra debutalbumet som kom ut året etter. Bortsett fra at The Wizard ble gitt ut som singel i Frankrike. En sang som begynner med munnspill og som hentet inspirasjon fra Ringenes Herre-verden og fremfor alt fra trollmannen Gandalf som brukte magi for å gjøre godt.
De debuterte dermed med et cover, men B-sideren Wicked World som også avsluttet den selvtitulerte plata som bonusspor på CD-utgivelsen fra 1996 ble i det minste skrevet av bandet. Den erstattet også Evil Woman på den amerikanske utgivelsen på 70-tallet.
Hvis du tror på sommerfugleffekten; - at en liten endring på ett sted kan ha uventede og store effekter på noe helt annet, så kan du vurdere at den bare 17 år gamle og venstrehendte gitaristen Iommi skadet to av fingertuppene på sin høyre hånd på jobb på platefabrikken. I en så forferdelig ulykke at man trodde at musikkarrieren kunne være over før den i det hele tatt hadde begynt. Han ga ikke opp å spille gitar, men skapte «fingertupper» i skinn og plast som gjorde at han kunne spille hvis han stemte gitaren ned nok til at det ble lettere å bøye strengene. Det var slik bandets unike sound og heavy metal-sjangeren ble til. Eller hardrockblues som en kritiker ved The Boston Globe kalte det den gang. Og selvfølgelig hører du bluesen i kjernen og forstår analogien til en hardere versjon av den. Spesielt under andre halvdel av albumet.
Lydbildet er like skittent som kanalene i industribyen Birmingham som bandet kom fra. Og apropos kanaler, må man nevne albumcoveret, som skremmer vekk og trekker lytteren inn på samme tid. Der en kvinne kledd i svart står nede ved kanalen og stirrer på deg. Det passer til den mørke hallusinasjonen man har lyst til å gå gjennom når bandet trollbinder en med glansen til hver eneste tone på albumet.
Det hippieduftende Summer Of Love-fenomenet fra bare noen år tidligere ble blåst bort. Nå var det i stedet på tide å sitte på kirkegården med en tykk bok med latinske skrifter som kunne prøve å tilkalle onde ånder. Og til tross for at heavy metal har eksistert i over 50 år, er spørsmålet om noen noen gang vil lykkes med å overgå dette første verket i sjangeren? Svaret er et rungende nei, for det blir ikke bedre enn dette.
