Konsertanmeldelse

Om bare denne konserten kunne vare for evig

Ary

by:Larm 2022

Forventingene er skyhøye når Ary vender tilbake til by:Larm torsdag kveld, men faen heller!

Det er en seiersrunde for en festival når den kan ønske en artist tilbake, på en måte som får deg til å føle at artisten og festivalen har et bånd. At den ene eksisterer delvis takket være den andre. Slik kan man oppleve det når man forstår hva det vil si at Ary vender tilbake til by:Larm seks år etter debuten.

Comeback queen
Det var nemlig en gang en snakkis som het Ary. En popkomet med retning mot stjernene.

I 2016 kunne man finne Arys fjes på fremsiden av musikkmagasinet til Klassekampen, allerede før hun hadde spilt nevnte festival. Hun var trekkplasteret, headlinerer og debutanten til by:Larm. Og det var starten på et eventyr, fylt med varme anmeldelser, festivalsommer og et tempo som ingen egentlig takler å reise i.

Så sa det stopp; det ble stille. Av kunstneriske, personlige og sikkert flere andre årsaker. Det er historien om Ary, i korte, diffuse trekk. Frem til comebackkapittelet, som først tar fatt februar 2022 med et forrykende debutalbum, en rekke konserter, lovord og forventninger.

Når hun vender tilbake seks år etter by:Larm-debuten og -hypen er forventningene gedigne. Heldigvis er de helt intakt med realiteten. 

Foto: Siri Granheim
Foto: Siri Granheim

En håndbok om hvordan anvende albumet
Arys musikk er i det ene øyeblikket slående sørgelig og vakker, og i det neste basstung, vill og engasjerende.

Konserten veksler mellom enkle, tomme scenerom, hvor artisten omgir seg selv med lydbildet, lys, røyk og gripende positurer og på den andre siden av klubbinspirerte dansekoreografier, som viser oss flere måter å anvende det vi lytter til.

Scenografien gjenspeiler musikken på flere nivåer gjennom konserten. Det åpner med et svevende, sløraktig og mystisk bakteppe. Det er massivt, men fløyelsmykt; bevegelig, men tungt. Det samme er det elektroniske backdropen som spilles gjennom konserten.

– De som kjenner til meg vet at jeg er verdens tristeste jente. Men jeg er ikke bare trist, sier hun fra scenen før konsertens mange og nøye koreograferte dansetrinn tar til. Danserne kommer ut iført trendy 2000-tallsantrekk som hadde latt deg slippe køen på enhver klubb som prioriterer høy hipphet blant klientellet. 

Dansen varierer mellom kompliserte koreografier, enkle symbolske blokkeringer og mer løsslupne utbrudd av bevegelse, som minner publikummet på at dette er musikk en kan bevege seg fritt til. Slik lykkes Ary i å vise oss hvordan musikken hun har skapt burde brukes: både til dans, og til ren lytteglede.

Mørkt, farlig og forførerisk

Det hele kulmineres i «My Awe Sustains», her møtes publikum og artist i en harmonisk symbiose av gjenklang. Artisten viser god forståelse av egen sjanger og har ikledd konserten etter hva hun selv synes passer musikken. Hun viser prosjektet som mørkt, dansbart, farlig og forførerisk, på én og samme tid.

Mens hun synger «One of these days I’ll be gone like you» marsjerer hun med danserne sine, mens de brer seg utover scenen og danner et fellesskap man får lyst til å være en del av, selv om man vet at retningen de marsjerer mot, ikke er et sted for deg.

Foto: Siri Granheim
Foto: Siri Granheim

Håpefull arm mot himmelen

Et annet høydepunkt oppstår når danserne forlater scenen, og etterlater Ary alene med musikken. Den gripende «The Sky Was Forever» blir sunget i en synergisk variant, der Ary ikler seg det elektroniske bakteppe, lar det bevege henne, både i tone og i fysisk forstand, mens hun iscenesetter seg i en lidende positur, som hun holder gjennom sangen, mens hun strekker en håpefull arm mot himmelen.

Grep som å skru ned bassen fra sangens siste vers, for så å oversvømme oss med bass på oppfølgerlåta «New Low», blir svært effektivt i å vise begge sangenes styrker og synergiske bånd.

Til slutt står hun og legger vokal over et lydbilde som høres ut som en verden i full kollaps. Verden rakner rundt Ary, og hun synger for harde livet, før hun leder oss inn i avslutningslåten som forteller oss at øyeblikket er for alltid, sekundet er for alltid, og om det er et sekund på Ary-konsert hun snakker om, så håpet jeg inderlig at denne Ary-konserten skulle vare for evig. 

ANNONCE