GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut hvert sitt personlige NR 1 album fra 2023. Nest ut er redaktør Sigurd Hollen Elgenes med Paramore sitt siste album, 'This is Why'.
Det har vært litt frem og tilbake før jeg landet på mitt 'offisielle' valg. Blómi av Susanne Sundfør stod høyt på listen, men etter at nærmest alle samtlige norske musikkmedier allerede har formulert dette på alle mulige måter; Ja, dette er uten tvil et av årets album. Vann er vått. Himmelen er blå. Let the record show, GAFFA erkjenner Sundfør som Norges beste låtskriver og sanger. Og siden jeg er i gang med å plapre, så vil jeg også trekke frem Ea Othildes debutalbum Mary, Aren't You Tired? og Fiehs tredjealbum III jeg ga begge en sekser tidligere denne høsten.
Denne spalten skal tross alt handle om GAFFAs anmeldere sine personlige Nr 1 album - ikke objektive avmålte vurderinger. Musikk handler om følelser! Min personlige favoritt kom ut tidlig i år, fra et band jeg ikke hadde satt meg ned med og hørt ordentlig på det siste tiåret; This is Why av Paramore.
Siden skaperverket kom ut i februar har det vært med meg på spillelister, treningsøkter, bussturer og sene kvelder. Albumet ga meg fra første lytt assosiasjoner til hva man har begynt å kalle «Oslo-Wave», hvor band som blant annet Mall Girl og Pom Poko sammenblander rockete brutalitet, gøyale taktarter, et variert utvalg mer «out there» pedaleffekter, og ikke minst; heftige damer i front.
Paramore har gått fra å være "emo-edgy pop-punk"-band som gjennom en gradvis metamorfosis har vokst opp til å bli "semi-emo alternativt rocke-band" på sine par siste utgivelser. Dette albumet spesielt bærer positivt preg av eksperimenterende komponering av riff, sterke refrenger som fenger, og sylskarp penn som treffer. Tekstene til Hayley Williams diskuterer her glovarme dagsaktuelle temaer som blant annet tribalisme, politisk / sosial splittelse - og den generelle opplevelsen av å observere utsiden fra sin egen personlige boble; En boble som ble betydelig mer klaustrofobisk under covid (da albumet ble spilt inn).
I motsetning til mange av dagens rocke-album, som i min øyne fokuserer noe overdrevet på helheten i den totale lytteopplevelsen, delvis på bekostning av den enkelte låten, tør Nashville-trioen å lage et hakket mer pluralistisk type album med forfriskende variasjon av melodi, sounds, energi og vibbe. Ikke at helheten ikke er der, men det føles som at hver sang står helt fint på egne ben. Den i utgangspunktet teeny og pop-punkete stemmen til Williams har over årene utviklet seg til noe som er tilsvarende "preachy" som før, men som nå har tilskudd av en modnet patos.
Bandet fremstår sultent. De har minst like mye ting de vil prøve ut musikalsk som de har issues de ønsker å 'ta opp'; og det er nettopp dette som gjør at band fortsetter å være relevante etter 15 år. Det er forfriskende å høre et band som diskuterer høyre/venstre, woke/uwoke, canceling og amerikageddon på en smakfullt drøftende og observerende måte- uten at alt blir kjedelig satt på spissen. Følelsen av isolasjon er hva jeg finner i kjernen av albumet - som er noe symbolsk humoristisk når album-coveret er trioen som presser ansiktene mot en glassvegg.
Like quirky som det er blodig alvor. Barnaktig lekenhet. Catchy rockelåter som varierer mellom energi og melankoli; dette albumet har alt jeg liker.
