Kommentar

GAFFA KÅRER ÅRETS ALBUM 2023: Silver Apples, Makoto Kawabata - Mirage (+ 5 til)

GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut hvert sitt personlige NR 1 album fra 2023. Anmelder og musiker Nicolas Africanus Gjefle har valgt ut et amerikansk-japansk eksperimentelt/psykedelisk samarbeidsalbum. Ute av stand til å 'kill his darlings' og å holde det 'kort og konsist' har han også i tillegg dratt på med fem (!?) ekstra favoritter.

Min favorittutgivelse fra dette litt merkelige året er en enda merkeligere plate, ja en egentlig helt usannsynlig utgivelse, med et musikalsk samarbeid som jeg trodde bare kunne ha funnet sted i mine egne musikalske feberdrømmer. Samtidig, på en eller annen måte gir det så fullstendig mening at dette kunne skje, særlig når du lytter til platen i sin helhet. Jeg snakker om musikk fra en av kongene av den dype, japanske, psykedeliske regnskogen; Makoto Kawabata -, og jeg snakker om musikk fra en av New York’s lengstlevende outsider- akter; Silver Apples, som strekker seg helt tilbake til 1967.

Albumet Mirage, utgitt 27. oktober i år på Important Records, er en hyllest til livet, men også en slags forsoning med døden

Makoto Kawabata er et navn man ofte støter på i japansk eksperimentell musikk, særlig av nyere dato. Han er en like mye energisk som enigmatisk figur, på den ene siden et slags resultat av de siste seksti årene med japansk psykedelisk, støyete, eksperimentell musikk, på den andre siden også like mye en fremdriver av den. Han er mest kjent for å være leder for gruppa/ kollektivet Acid Mothers Temple, men har også vært medlem i Gong og i Mothers of Invasions (bandet til Frank Zappa). I tillegg har han en produktiv solokarriere og mange samarbeid,som blant annet Mirage.


Diskografien hans har bikket godt over 200 utgivelser, hvorav 15 av disse kom
ut i år! Hvordan han rekker dette er meg et mysterium, særlig med tanke på at han samtidig nesten konstant er på turné. Liten digresjon, men apropos turné glemmer jeg aldri bildene han engang la ut på Facebook hvor han lager tre-retters tradisjonell japansk middag bare med hjelp fra hotell- vannkoker og hårføner. Særlig genialt er steg-for-steg bildeserien hans, med oppskrift, av hvordan man lager ramen med kun det man har tilgjengelig på hotellrommet. Og ja, den innebærer å steke kjøttet i bunnen av tekokeren før den fylles med kraft. Om ikke annet sier dette litt om kreativiteten og den sterke viljen hans, og beviser at improvisasjon er en allestedsværende holdning til livet mer enn et musikalsk «grep».

Silver Apples er et nokså pussig fenomen som besto av Simeon Coxe på vokal og en enorm, hjemmelaget synthesizer, og Danny Taylor på ekstremt presis og mekanisk tromming og perkusjon. De debuterte i 1967 med albumet Silver Apples på Kapp Records. Hadde du hørt albumet ute av kontekst ville du aldri gjettet det er fra 1967; det var fremtidsmusikk da, og jeg våger å si det er fremtidsmusikk nå. Coxe og Taylor spilte i band sammen før Silver Apples, men da Simeon begynte å involvere flere og flere oscillatorer («lydbølge-generatorer», de mest grunnleggende bestanddelene av synthesizere, men som også blir brukt i f.eks laboratorier) og hjemmesnekrede kontrollbord i bandet gjorde det resten av gruppa så fremmedgjort at det til slutt
bare var de to igjen, som senere ble et livslangt prosjekt for de to gjenværende.

Etter sigende ble denne maskinen (kalt The Simeon) styrt med begge hender, begge føtter og med begge knær (!), og ingen andre enn Coxe forsto hvordan den fungerte. Debuten gjorde det ganske bra og det samme gjorde plateselskapet, men karrieren skulle brått og bokstavelig talt gå mot styrten etter andre plata Contact fra 1969. Coveret viste de to i cockpiten på et Pan America-fly, som et passende bilde på Simeon og The Simeon. Baksiden av plata derimot viste de samme gutta sittende foran restene av et flyhavari med en banjo, noe som endte med et heftig søksmål fra flyselskapet, og som satte bandet og selskapet i dyp gjeld, og som videre gjorde at de måtte bryte opp og legge ned.


Et par-og-tyve år senere skulle de gjenoppstå og det førte til et par utgivelser, et samarbeid med Pete Kember aka. Spectrum / Sonic Boom (fra Spacemen 3) i 1999,
remixer og gjeninnspillinger, og senere også gjenbruk av eget materiale. På samme måte som de nektet å spille under et annet navn enn Silver Apples etter søksmålet, nektet Coxe å bytte ut ellerspille videre uten sin kompis da Taylor døde i 2005. For å ha med sin venn og samarbeidspartner videre lagde Coxe loops av opptak fra trommingen hans, og spilte inn nye album med dette. Slik ble han hold i live gjennom musikken i mange år til. Noe lignende skulle etterhvert vise seg å skje med Coxe også.

Noen kronologi-purister vil kanskje bemerke at musikken på albumet Mirage ikke er spilt inn i år, men snarere i 2020 da Coxe enda levde, dog på sine siste dager. Han skulle dessverre faktisk ende opp med å forlate jorden og legemet, 82 år gammel, under innspillingen av dette albumet.

Desto mer symboltungt og vakkert skulle albumet bli da det fikk landet litt og modnet litt også i Coxes fysiske fravær. Tekster på japansk og engelsk, om nettopp livet og døden, får en større kraft. Albumet er verdt en god lytt, og det er absolutt å anbefale å sette seg litt inn i deres historier og diskografier. Først og fremst fordi de er helt vanvittige, men også for å forstå mer av hvor musikken har vært før oss og hvor den er på vei, i, og antakeligvis også etter vår levetid.


Andre favoritter fra i år (til tross for at redaktør ba meg holde det kort!)

Favoritt debut fra 2023: Ancient Infinity Orchestra med albumet River Of Light: 14-manns jazz-ensemblet ledet av bassisten og komponisten Ozzy Moysey har kommet med en bemerkelsesverdig bra debut med jazzmusikk av den spirituelle skolen a la Alice Coltrane (og mannen, John Coltrane), Pharoah Sanders og co, og med mange likheter til Don Cherry’s Organic Music Society-kollektiv.


Når jeg hører på dette, særlig komposisjonen "Rejoicing", glemmer jeg at dette er
musikk fra 2023, fra en relativt veldig ung gruppe musikere. Dette er tidløs musikk fra gamle, om ikke uendelige, sjeler. Ikke bare er komposisjonene og det musikalske skikkelig fint, men også selve kvaliteten på innspillingen er mesterlig.

Favoritt norske

Musikk bør ikke være konkurranse, men om det var det vil Andreas Røysum Ensemble sin plate Mysterier, og Flammer Dance Band sitt Inspirasjon til Dedikasjon i hvertfall i
mine øye dele en slags førsteplass i denne kategorien. Røysum og co sin prektige jazz-odyssé er herlig, lekende, kreativ, og oser av stil og spilleglede. Live er de også fantastiske og er ofte å se i mange konstellasjoner og samarbeid på tvers av gruppa.


Inspirasjon til Dedikasjon er også en svært solid plate, både i norsk og internasjonal sammenheng. Jeg er kanskje inhabil i denne saken siden jeg har spilt med halvparten av medlemmene i Flammer selv, men jeg mener både subjektivt og objektivt at de får det til å rykke i dansefoten som få andre. De er svært talentfulle, morsomme av og på scenen, og lager veldig groovy og herlig musikk. Live er de et fenomen.


Favoritt-overraskelse

Fløyte-albumet til Andre 3000, New Blue Sun, fikk grusom, gubbete (men unektelig morsom) slakt i Gaffa en liten tid tilbake, men personlig synes jeg det er et genialt album og en artig overraskelse. Mange fans av Outkast er skuffa og/eller forvirrede, men selv har jeg aldri vært en stor fan og synes dette er mye bedre enn all Outkast-nostalgi dette noen gang kunne ha blitt istedenfor. Sorry Sigurd men jeg kaster 1-er-terningen din på nytt og oj det ble 6 gitt! 


 (Siste bonus nå!) - Favoritt fysiske utgivelse

De som kjenner meg vet at jeg ikke klarer å holde kjeft om Jackie-O Motherfucker. Det har vært mitt favorittband siden jeg hørte de for første gang på ungdomsskolen (tidlig krøkes!), og siden har de vært noe jeg stadig opptar meg med, stadig faller tilbake til, noe veldig store deler av smaken min sirkulerer rundt, og noe jeg musikalsk, estetisk og nærmest sjelelig trekkes imot.

Faktisk ble jeg med i et band som jeg spilte med i tre år og spilte Europa rundt med (Le Corbeau) mye på grunn av en felles forståelse av denne gruppa og hva den står for. Jeg og Øystein (Sandsdalen) pleide før dette å utveksle lapper med artister og album som den andre måtte høre på (jeg har fortsatt alle jeg fikk av han bevart i en mappe i viktig- skuffen min).


Mellom kundene i den travle kaféen han jobbet på og som jeg tilbrakte nesten alle friminutt og fritimer på, kludret vi stadig noen navn på baksiden av kvitteringer og servietter og delte slike øyeblikk, inspirasjoner og musikk-gleder oss imellom. Noen ganger satt vi de også på høyttalerene etter stengetid og lyttet i mørket for å ikke tiltrekke oss kunder som ville tro det fortsatt var åpent. Helt til den dagen jeg ga han en lapp med Jackie-O Motherfucker og han slapp det han hadde i hendene sine og brøt ut «Har DU hørt på DETTE? Da MÅ vi spille sammen!». Det var første gang jeg hadde møtt noen andre som visste om denne gruppa, og det var det kanskje for han òg, i hvertfall må det ha vært første gangen siden kanskje like etter tusenårsskiftet.

Derfor ble jeg ekstra glad for nyheten om at noe av JOMF (Jackie-O Motherfucker) live-materiale har blitt hentet opp fra arkivet til en ny vinylutgivelse. Platen og coveret er enkelt men nydelig utført og den er fylt med tidligere uhørt og uutgitt live-materiale fra kanskje min favorittperiode av deres diskografi, nemlig 1999-2001, da de hadde noen nokså frenetiske konsertøyeblikk som jeg gjerne skulle reist tilbake i tid for å ha opplevd.

Siden Manual Of The Bayonet kom ut i slutten av februar, og nådde platespilleren min ca uka etter, nærmest bodd der. Og der skal den bo helt til nyplata Smiles når postkassa mi om forhåpentligvis få dager og overtar spilleren for en stund. Denne plata med live-innspillinger fra 2014 kommer ut 22. desember.


At det med relativt jevne mellomrom skal komme ut materiale fra JOMF er noe av det jeg ønsker meg aller mest på musikkfronten. Kanskje finnes det en slags gud der ute, noen av mine bønner har i hvertfall blitt hørt i år.

 


ANNONCE