Konsertanmeldelse

Kongene av Norge

Honningbarna

Vindfruen, Øyafestivalen

Kontorjobbende 50-åringer ble forent med debuterende 18-åringer. Kongene er stadig Honningbarna.

En gang sutrete, sinte og fremadstormende venstreradikalere, nå apatiske, retningsløse men stadig sinte menn. Joda, de er stadig på venstresiden, men på deres nye plate, Animorphs, svinner det politiske engasjementet i hverdagslige hilsener til mor og de der hjemme, til en moderne overstimulert apati.

Derfor har man selvsagt spurt seg: Får de til det de alltid har gjort? Klarer de det på Øya i år også? Dette spørsmålet ble særlig relevant da vår anmelder så en overveldende Combos-konsert onsdag, og undret: Kan Honningbarna, kjent som Norges beste liveband, overgå dette?

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Kaos, kunst eller kaoskunst?
Animorphs oppleves som en herlig utvikling av Honningbarnas karriere på flere vis. Først og fremst er albumet velkomponert og -orkestrert, det er modent og kraftfullt. Den energien de alltid har hatt live, har fått fotfeste også i studio.

Der tekstene tidligere har vært politisk normative, dømmende overfor en konservativ og stivnet fiende, fremstår Edvards Valbergs tekster nå som resignert lengsel etter en mystisk sannhet i tilværelsen, samtidig som han fordømmer og håner ideen om denne sannheten. Det er også i spennet mellom resignasjon og kaos at musikken lever, mellom seige polyrytmiske instrumentalstrekk, og intense blastbeats supplert med en skrikende Valberg.

Kaos er det Honningbarna selv etterstreber, men Animorphs oppleves i like stor grad som et velregissert og modent kunstprosjekt.

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Kaosets rus
Spørsmålet er hvorvidt den modne apatien omdannes til et totalt kaos blant Øyas dannede og fasjonable publikum. Er det de sofistikerte Nietzsche-referansene, eller kaosets boblende, ekstatiske og euforiske rus som får utspille seg?

Allerede på andre låt er moshpiten i gang. Og det var ingen liten sirkel for de trygge og erfarne. Også de mer avdanka som forsøkte å plassere seg strategisk på siden, liksom redde for pitten, ble raskt kastet inn.

Hjertets aggresjon
Det er imponerende å forene Øyas 50-åringer med 18-åringer som deltar på sin første festival. Tilsynelatende var bandet godt klar over akkurat hvor imponerende det er. Etter Passasjer, hvor Edvard Valberg og Christoffer Trædal var ute i publikum, kom Valberg opp igjen på scenen og smilte skjelmsk og overlegent hjertelig.

Honningbarna regjerer, og det er lite som kan hindre dem fra en GEDIGEN MAKTDEMONSTRASJON.

Etter noen låter i kritikermodus, stående blant de med armene i kryss på flanken, måtte jeg faktisk selv kaste meg ut i moshpiten – en likeså hjertelig og overlegen moshpit som Valbergs scenepersonlighet, hvor man blir herjet med, kastet rundt og revet i bakken.

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Men omsorgen for de falne er alltid på plass, være seg 18-åringer eller 45-åringer støtter deg opp og hjelper en til å komme på beina igjen. Og enda, i all denne omsorgen, finnes en aggresjon og vilje, en energi som forener det politisk aggressive og apatisk trivielle som er spennet i Honningbarnas musikk.

Dette bandet er fortsatt konger av Norge. 

ANNONCE