Artikkel

Forbildene i The Hives skrek til Honningbarna: – Ni kommer aldrig att turnera med oss

– Moshinga, knuste ølglass, lukta, svetten, adrenalinet, kjemikaliene i deg, kaoset av alle disse tingene, det er det som er selve målet. Det sier den albumaktuelle Honningbarna-vokalisten i et lengre intervju med GAFFA.

«Takk til kaoset – og de åpenbaringene av liv som orden aldri har kunnet gi meg».

Det kunne nesten stått i et testamente. Eller på en gravstein. Men det er hentet fra takketalen i Edvard Valbergs masteroppgave om… kaos i kunsten.

Honningbarna-vokalisten viser seg å være kaostilstandens maestro ikke bare i praksis, men også i teorien. Fra scenen er han en viden kjent kaosutøver, men dersom man treffer ham på en kafé er det en kaosteoretiker man møter.

Det hele startet med noen illsinte 17 år gamle puslinger fra Sørlandet med en stor kjeft. Ti år og fem album senere er de jevnt over kjent som landets beste liveband og nå klare med album nummer seks i rekken, Animorphs.

Avantgarde-pønk

Mye har skjedd gjennom dette tiåret. Det slagkraftige og regulære bandet fra 2011 er i 2022 rikets eneste suksessfulle variant av avant-gardepønk. Få hørtes ut som Honningbarna på Voldelig Lyd fra 2017. Ingen høres ut som Honningbarna på Animorphs.

Samtidig er det lite som har skjedd på livefronten fra 2011 til 2022. Oppskriften er fortsatt den samme, målet er fortsatt det samme og ligger latent i bakhodet allerede når sangskrivingen påbegynnes.

– For oss er ikke musikken i seg selv endepunktet, det er startpunktet, forteller Valberg. Det er det som er nødt til å ligge til grunn, og så er det det kaoset som utfolder seg på konserten som er målet.

– Vi har alltid vært et liveband. Det er der Honningbarna kommer til live. Det er der det skjer, men så kommer korona, og plutselig er det ikke slik lenger. Det har ikke engang vært et alternativ. Og man er jo det man gjør, så vi ble satt i en situasjon der vi var nødt til å gjenoppdage og eksperimentere med hva Honningbarna kunne være, forklarer Valberg og legger ydmykt til:

– Det har leda oss til et jævlig bra sted.

Foto: Letizia Cigliutti

Aldri rekk å bli en klisjé

Grunnmottoet med Animorphs har vært det samme som alltid. Aldri bli en klisjé.

– Det er et veldig annerledes sound enn tidligere. Samtidig er det ikke vårt Miley Cyrus gone bad-album, eller vårt TIX-blir-følsom. Det er ikke noe konsept bak på den måten, ingen sånn «nå skal vi gjøre dette»-greie. Det er den samme ambisjonen som vi alltid har hatt, å lage musikk som svarer til livene vi lever, til tankene våres, sansene våres, stemningene rundt oss, til de livene vi lever.

– Det er et poeng at vår musikk ikke skal være en eskapisme fra de livene vi lever. De skal gjenspeile hverandre. Livet og Honningbarna. Det skal være lyden av livene våre. Også når de er kompliserte og ambivalente, som de jo ofte er.

Det handler i bunn om å elske sin skjebne, og feire den. Amor fati, forteller Valberg, som ikke legger skjul på at en viss Friedrich Nietzsche har hatt sitt å si for ham.

– Og det føler jeg Honningbarna og musikken vår gjør også. Det er en feiring av vår skjebne, og et forsøk på å lage musikk som er verdig tida vi lever i og de livene vi har.

Viljer som krasjer sammen

– Moshinga, knuste ølglass, lukta, svetten, adrenalinet, kjemikaliene i deg, kaoset av alle disse tingene, det er det som er selve målet, forklarer Valberg når han beskriver Honningbarna som konsertattraksjon.

Det finnes en slags kode på enhver Honningbarna-konsert.

– Man vet hvorfor man er der og hva man er der for. Det finnes rammer, men akkurat hva som kommer til å skje, og hvordan det kommer til å ende, er en helt åpen prosess, til og med for oss.

– Vi vet jo ikke hvordan det skal gå, og vi vil ikke vite det heller. Folk kommer opp på scenen. De spiller på instrumentene og tar eierskap til konserten som vi ikke har kontroll over, selv om vi selvsagt ikke er helt maktesløse. Det er ikke nødvendigvis det at man er maktesløs, det bare at veldig mange som har makt akkurat der og da. Det er viljer som krasjer sammen.

– Men hva med alle de irriterende viljene?

– Vi har jo masse fulle folk som velter over pedalene og over trommesettet til Nils og slikt. Det er klart at irritasjon oppstår jo, men det er en del av det. Hvis det ikke hadde vært en slags destruktivitet i det, alle blåmerkene, til og med redsel og den der «hva faen er det som skjer her», så ville det hele føltes kunstig. Det må være noe som står på spill.

Foto: Siri Granheim

Platekompaniet. RIP

Da Edvard var en liten gutt i bygda Søgne hvor han er fra, fikk han ofte penger av sine foreldre for å ta bussen til skolen. Disse gikk alltid til noe helt annet. De gikk til bussen til distriktets storby: Kristiansand. Og der hadde han bare ett mål for øyet: Platekompaniet. RIP.

Her pleide den unge Edvard stå og digge til musikken i den lille headset-kroken ethvert Platekompani pleide å ha. Her kunne han lytte til hele butikkens sortiment. Og her kunne han tre ut av den ymse blandingen av køntri, trance og alt som fantes på MTV, som tidligere hadde preget hans liv. Det var her han hørte The Hives for første gang, og låten «Antidote».

Han beskriver det som et eureka-øyeblikk. Livet ble snudd på hodet.

Drømmen om å turnere med Pelle & Co lever videre. Foto: Emil Agrell

Fussball-kampen

Mange år senere skulle han plutselig spille på samme scene som de svenske heltene, da The Hives kom til Malakoff, hvor også Honningbarna sto på plakaten.

Etter konsertene møttes de to bandene på backstagen hvor et fussball-spill sto rett foran øynene på dem, og «barna» fikk en idé. De bodde sammen på dette tidspunktet, og hjemme i leiligheten hadde gutta et fussball-spill som hadde fått kraftig kjørt seg de siste årene.

De var, med andre ord, jævlig gode

De inngikk derfor med høy selvtillit et veddemål med det berømte bandet fra Sverige. Det gikk som følger: Hvis Honningbarna slår The Hives, skal Honningbarna få være med sine helter på turné.

Det hele så veldig lyst ut. Lenge.

Edvard Valberg forteller med genuin entusiasme hvordan de cruiset mot seier. De ledet 8-2. De kunne ikke miste det nå. De manglet to mål for å innkassere ikke bare en seier, men en drøm i oppfyllelse. Valberg skulle få varme opp for bandet bak «Antidote», låten som hadde snudde livet hans på hodet tilbake på Platekompaniet i Kristiansand. Slik så det ut.

Men «barna» flydde for nært solen, og bare tanken på den kommende drømmeturnéen må ha gjort de skjelvne i beina. The Hives begynte nemlig å ta innpå, og Honningbarna kollapset.

8-2 ble til 8-3, til 8-6 og snart 8-8.

Plutselig sto det 8-9 på poengtavla. The Hives hadde overtatt ledelsen. Det var da en av The Hives’ gitarister stålsatt dundret inn det avgjørende poenget, satte hendene i været, triumferte og brølte til de håpefulle «barna» fra Sørlandet:

– NI KOMMER ALDRIG ATT TURNERA MED OSS!

LES FLERE INTERVJUER PÅ GAFFA.NO:

The Wombats
Highasakite
Hedda Mae
Jonas Alaska
David Bowie
Girl in red
Saweetie

ANNONCE