Heller ikke dette Honningbarna-albumet er ment til å passe som hånd i den klassiske rockealbum-hansken. Animorphs er mer en velkalkulert fist i været, utspekulerte spark både oppover og nedover, og lefling med et stort antall uttrykk innad i sin selvsnekrede bås.
Man kan kaste bort spalteplass på å kjøre noen kred-sammenligninger for å høste anerkjennende nikk fra kjenninger i musikkpolitiet. For eksempel kan man utbrodere om at trommeloopen på det frenetiske åpningssporet går i retning 90-talls japansk støyrock som Melt Banana, spekulere i om lydbildet på siste låt kan være et vink til gammel Mayhem, eller til og med dra noen linjer til sukkersøte popmelodier fra et par av refrengene i midten av plata.
Jeg tenker det er fullstendig bortkasta. Det har lite hensikt å skrive om denne plata på den kjedelige og tradisjonelle måten. Bandet fraskriver seg å ha musikalske helter, og målgruppa deres bryr seg antagelig ikke heller.
Den populærkulturelle sammenligningen som kanskje bommer minst, blir noe sånt som South Park. Ved første øyekast oppleves det hele som enkelt, naivt og barnaktig underholdende, men det tar ikke lang tid før man forstår at dette er talentfulle hjerner som presist spyr ut samfunnskritiske dommedagsprofetier gjennom sitt foretrukne talerør.
30-åra banker på døra
Tekstene preges blant annet av hatsk frustrasjon mot en intetsigende og repetitiv bobleaktig tilværelse, og nå for tiden burde det være lett å kjenne seg igjen i for de fleste. Den krasse tonen fra den gang de så vidt hadde lov til å kjøpe lettøl er utviklet til noe mer subtilt men fortsatt like sylskarpt.
“Barna” nærmer seg jo faktisk 30, en alder som for mange av oss er synonymt med en hverdag bestående av ting som nedbetaling av studielån, frykt for skattemeldinger og irritasjon over andres ansvarsfraskrivelse. Honningbarna får ironisk og hånlig frem at disse problemene er ganske banale, og det er det greit å bli minnet på iblant.
Et godt eksempel på tekstforfatterkunsten de besitter finner vi i singelen “Passasjer”, med linjer som “mens Taliban tar Kabul // treffer vi kjente ute på byen, hils din mor // kanskje er det vår tur snart // jeg tror du har kjent det i lufta”
Foto: Letizia Cigliutti
Konserter i fokus, ikke plays
Til tross for bandets selvsikre og selverklærte gi–fullstendig-faen-i-absolutt-alt-holdning, er det nærliggende å tro at det er et lite skår i låtskriver-gleden at populæritetsbarometeret på Spotify viser at deres ti år gamle cover av Raga Rockers’ “Noen å hate” fortsatt troner som deres mest spilte låt.
Denne skiva inneholder ingen soleklare pophits til å utfordre den posisjonen heller, men har flere låter som helt sikkert kjapt havner langt oppe på lista. “Passasjer”, “Jeg har lyst”, “Jeg hører”, “Det kommer til meg”, og ikke minst religionskritiske “Åh Bliss” er alle veldig sterke spor.
Det er generelt mye fra denne skiva som kommer til å løfte deres allerede sagnomsuste konserter ytterligere når de endelig får spilt live og uten virus-restriksjoner igjen – og det er jo nettopp dette som er hele intensjonen med bandet, ikke antall plays.
Det raser stort sett av gårde i et velkjent høyt tempo, men Animorphs inneholder et ganske vidt spekter musikk innenfor en smal sjargong - vi får bredbente rockeriff, fengende refrenger og kaotiske forundringspakker som eksploderer i ansiktet på lytteren. Toppet med den dagsaktuelle presisjonen i tekstene sementerer de her sin posisjon som ett av kongerikets viktigste rockeband i år også.
