Albumanmeldelse

Genial gerilja: Et pønkverk!

Voldelig Lyd - Honningbarna

Honningbarna

Voldelig Lyd

Voldelig Lyd er en opprørspamflett som lar blodet boble. Først av håpløshet, dernest av forandringslyst. 

Og som bandet selv sier: Det hele er over på tiden det tar en inngrodd progrocker å komme til poenget. 20 minutter. Det trengs ikke mer. For med sine 20 minutter er Voldelig Lyd en overveldende fulltreffer, en utgivelse «nesten for god til å være sant».

Men hva er det som egentlig er sant?

Det er nettopp det som kvier og opphisser Honningbarna, det er nettopp det som hjemsøker Voldelig Lyd og lar utgivelsen bli et praktfull svart speil på vår egen tid. Det er nettopp det som gjør albumet viktig, som en formidler på et gigaproblem i vår samtid. 

«For fy faen for ei tid å vær i live», synges det i Hold Ann An, «Gi meg noe som er sant!» BRØLES det senere på årets mest konsist treffende låt Sant

LES OGSÅ: Titusener tar farvel med rockeikon i Paris.

Det er slik vi vet bandet med deres femte utgivelse presenterer seg i ny drakt: Nå er de landets ledende sannhetsgerilja. 

Aggresjon og håp mot nye babylonske tårn

Kristiansands pønk-sønner er aller mest kjent for sine konserter, et forum hvor de har gjort seg unike, i måten de ligner en bevegelse. Siden de først nådde ut nasjonalt med La Alarmane Gå har de etablert seg som en urokkelig kandidat til å bli årets liveartist hvert eneste år.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Hvorfor? Fordi skillet mellom scene og publikum hos Honningbarna er opphevet. Det er erstattet av en samlet enhet, et stort felleskap, et kollektiv som langt større enn bandmedlemmene selv med aggresjon og håp sikter mot nye babylonske tårn. 

Fra Castro til Kafka

Bandet har gjennomgått en «modningsprosess» fra deres oppstart og å fotfølge den er et lite og varierende pønkeventyr i seg selv. Veien frem mot fullkommengjørelsen, som jeg skamløst kaller Voldelig Lyd, er en historie som går fra sinte «kvise»-raddiser, med låter om å «ta makta som Castro» (Yankessane Kommer), frem til å i 2017 rope «Kafka!» i refrenget på låten med den aldeles nydelige tittelen Pyongyang Freedom Fighter.

Det vi kan lese ut av dette er at Honningbarna nå en gang for alle sier hei og hade til at «verden er enkel». Istedet trer de med full guts inn i forvirringen og fremmedgjøringen – hvor ingenting gir mening, og hvor hele verden smukker seg med sine egne, selvproduserende, falske nyheter: «Sannheten har blitt en jævla fetisj / Du velger din, jeg velger min», som de krast synger i Slutt Å Gi Mening.

LES OGSÅ: Konsertbilletter - den perfekte julegaven (sponset link).

Det handler åpenbart om alternative fakta og den salgs. «Den post-faktuelle tilstanden». Kjedelig? Trettende? Oppbrukt? Det høres kanskje slik ut, men nei. Ikke når det er Honningbarna som holder både penn og mikrofon. Litterært imponerende? Ja.

Litterært briljant

Men det litterære har dessverre en tendens til å gå enkelte hus forbi. Noe som er både fryktelig leit og ufortjent. Som når Dagsavisen gjør det kunststykke å hevde at tekstene er «mer et fonetisk uttrykk enn et litterært».

En hodeløst håpløs påstand. Les disse tekstene.

Faktum er snarere at Honningbarna aldri har vært mer litterære enn på Voldelig Lyd. Tekstene er fullspekket av fiffige vendinger, velvalgte ord, ladede referanser, gimmicker, språkspill. Tekstene er ikke bare «fonetiske uttrykk», de er oppvakte, og helt briljante oppkoblet til pønkens pure premisser som hele Voldelig Lyd er anført på.

Summen av det hele er en korttidsmedisin mot en hel tidstilstand og et sted man retningsløst kan kaste neven i været. 

For om noe er sant i det hele tatt, er dette sant: Lyd, låt, lyrikk: Voldelig Lyd er et fullkomment tjuesøttensk norsk pønkverk. Kort og godt har Honningbarna med Voldelig Lyd gitt ut et av årets album, og jeg vet det, for året er snart ferdig.  

LES OGSÅ: Trondheim Calling med komplett program.

ANNONCE