Altfor selvhøytidelig

I år ga Jenny Hval ut det som vil bli stående igjen som et av årets beste norske album. Classic Objects er et søkende lite mesterverk som lar oss lukke øynene og skjørt famle oss frem i mørke.

Det er et album som vever en hul og luftig atmosfære, hvor Jenny Hvals vokal figurerer både som et hjemsøkende ekko, men også som en spydspiss i hjerte.

Bedre egnet for Munchmuseet
Når Jenny Hval bringe låtmaterialet ut til publikum på et solfylt Amfiet går det imidlertid ikke så bra. Allerede fra start overskygges settet av et tamt preg. Til tross for velspilt i alle instanser, blir Jenny Hvals karakteristiske vokal jobbende motstrøms i et overfylt lydbilde. Den skingrende vokalen som på albumet utkrystalliseres, sliter mot intense bongo-trommer.

Hun gjør også svært lite for å markere seg. Vi visste fra start at konserten ville passet bedre på Munchmuseet enn på Amfiet, og forsøkene på å si noe annet er heller få. En introvert selvhøytidelighet går som en rød tråd gjennom hele det korte settet, som forøvrig er spekket med vidunderlige avantgardpop-låter.

Men det dypt menneskelige og organiske ved Jenny Hval, som suger oss inn i det hulrommet hun alltid fyller atmosfærisk og melodisk på plate, evner ikke å sende kilende bølger ut i publikum.

Forspilt potensial
Selv om «Jupiter» og «Year of Love» grenser til å mestre det vi håpet på, blir det med forsøket. Og når Jenny Hval setter seg ned på scenen i en låt som har potensial til å trekke i våre hjertestrenger, føles det lite nærliggende å la seg bli spilt på.

Hun lot en folkelig bakgrunnstekst snakke for seg, istedet for å kommunisere selv.

Jenny Hval er gåtefull og medmenneskelig i sin kunstneriske visjon, men dessverre blir det hele litt vanskelig å absorbere i solvarmen på en så stor scene.