Korrekthetens yppersteprest

Med et kobbel av dansere entrer Aurora scenen, kledd i en lang hvit underkjole med et korsett ikke ulikt Madonnas 90-tallsantrekk. Scenen er luftig. I midten er en stor rund led-lampe omgitt av et skyliknende landskap hvor musikerne og koristene befinner seg.

Gjennom konserten beveger Aurora seg mellom det himmelske og kjellerklubbene: Den runde lampen lyser ofte gyllent, som månen, eller gløder rødt som solnedgangen. Eller den pulserer neongrønt som strobelys.

En anstendig Madonna
Sceneshowet er påkostet, men allikevel nedstrippet. Alle danserne til tross, står Aurora stort sett alene foran på scenen – det er ingen gigantiske skjermer som viser animerte filmer, det er knapt et lysshow.

I sentrum står Aurora alene som en anstendig og korrekt Madonna. Hun danser og beveger seg likesom popdronningen, men prater også likeså mye om kjærlighet og medmenneskelighet som vi kan tenke oss at Jesu Mor ville gjort.

Kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet

På tross av Auroras briljante stemme og en påkostet og smakfull innpakning, oppleves universet hennes likevel som hult. Mens hun ofte blir omtalt, og også omtaler seg selv, som en artist som skriver sanger med dyster og mørk tematikk, er mørket alltid parert med noe håpefullt og lyst. A Different Kind of Human, en sang skrevet til de døde og alle som har mistet noen, er en moderne fortelling om et overnaturlig etterliv. Det er håpefull kristendom ispedd science fiction.

Det er selvsagt uproblematisk å skrive musikk som kretser om temaer som død, kjærlighet og håp, med et slør av naturmystikk og teknologiskepsis. Det er også åpenbart at Aurora treffer en enorm nerve blant et stort internasjonalt publikum, særlig blant yngre mennesker som har behov for å tro på en verden med håp og kjærlighet.

Allikevel føles det hele litt sekterisk og kvasireligiøst.

Aurora står som korrekthetens yppersteprest og kjærlighetsforvalter, med et trollbundet publikum som lar seg rive med både til tårer og dans.

I veldig stor grad tror jeg på mennesket Aurora som snakker til publikum om kjærlighet og medmenneskelighet. Men samtidig blir det insisterende totalitær pakke, hvor man egentlig ikke har noe annet valg enn å godta Auroras premisser – og dette er et premiss pakket inn og hjulpet frem av store kommersielle aktører og interesser.

Begreistring og forargelse
Men er det et problem? Er det ikke fint at lyset bringes inn i mørket, at Aurora tør å adressere tunge tema som terrorangrepet under Pride, at hun tar avstand fra konverteringsterapi, og til det kjedsommelige minner oss på alle menneskers rett til å elske og bli elsket? Og er det ikke nok at publikum trollbindes, og at Aurora er en vanvittig dyktig artist og vokalist?

For min del blir konserten, og Aurora generelt, kløyvet mellom begeistring og forargelse. Konserten er tidvis vanvittig bra, og Aurora blant de beste scenepersonlighetene. Det er vakkert å være del av en konsert hvor over 10 000 mennesker lar seg trollbinde av en sakral og nydelig forestilling.

Men samtidig lar jeg meg irritere av at den insiterende kjærligheten hun forfekter er nøyaktig den samme som et drøss av kommersielle aktører, reklamer, instagrampoeter og artister benytter seg av for å få større rekkevidde og salg. I dette kommersielle spillet, som Aurora også er en del av, ribbes kjærligheten for mening. Det blir et produkt, et håp og en vag drøm.

Så står man der på Aurora-konsert, kanskje fuktig i øynene, rørt av den vakre musikken. Men samtidig mister man gradvis evnen til å forstå hva kjærlighet egentlig er. Enhver dyp mening av ordet er vasket ut i et mantra om å elske alle medmennesker betingelsesløst – et mantra som selvsagt er umulig å innfri.