Albumanmeldelse

Et naturlig og vellykket brudd i diskografien

AURORA - The Gods We Can Touch

The Gods We Can Touch

AURORA

Aurora er fremdeles pop, men langt mer leken og vital enn tidligere. 

Våren 2020 slapp Aurora singelen «Exist for Love». Låta føltes for undertegnede som en gave fra oven; og å uttale det, matcher alle klisjéer i låta i seg selv. Selv Doja Cat måtte dokumentere reaksjonen sin på TikTok, mens fraser om brusende hav i blodet fra kjærlighetens rus traff tårekanalen. 

Låta blåste liv i artistens akustiske versjoner, som vanligvis etterutgis og føyes til bunnen av albumet, under bombastiske produksjoner og helspent vokal. 

Denne gangen havnet derimot den nedstrippede produksjonen tidlig i Auroras fjerde fullengder The Gods We Can Touch. Det er en sjangerlek å ane. 

Disco, folk og western

Aurora har sett innover, hun har sett utover, og nå ser hun oppover. I pandemi og stillstand har hun lest seg opp på gresk mytologi, og kobler 15 forskjellige guder på 15 låter. 

Dette er likevel ikke et bestillingsverk fra antikken, og det spørs om en lytters viten om hvilken reise hun legger ut på vil påvirke resultatet - det er hverken grensesprengende eller konseptuelt. Samtidig er det en løsrevenhet ved dette albumet, og det leker mer enn tidligere. Musikalsk befester dette seg i store variasjon i låtene. 

Albumet åpner med et vakkert eterisk kor-spor. Det blir stående for seg selv. 

Vi finner kraftlåta «A Temporary High» med frekke 80-tallssynther à la The Weekend, etterfulgt av låta «A Dangerous Thing», hvor vokalharmonier, kassegitar og varme rytmer snuser på folksjangeren. Midt i smørbrødet er agapen «Exist for Love» og mot slutten «This Could Be a Dream», som også dyrker en mer lavmælt og moden produksjon, med brystklang over en enkel drumpad. Det er vondt vakkert. 

Hun er selv Western med sporet «Blood in the Wine».

Poppete kraftsalver

Brorparten låter typisk Aurora, hvor «Giving it to the Love» med kraftige trommer og euforisk sound som det spisseste eksempelet. Pop og greske guder er fellesnevneren, men både hver enkelt låt og det helhetlige lydbildet er mer variert og eksperimentelt enn tidligere. 

Låtformatet holder seg stramt, men skivas variasjon er spedd og innbydende. Kraftsalve og narkose om hverandre, og organiske blåsere og strykere som over de elektroniske elementene tilfører noe forfriskende. Enn om det ikke viser helt hvor Aurora er på vei, er det en søken og prøven på noe annerledes.

Med det bryter denne plata opp diskografien til 25-åringen; det er både forventet og svært vellykket.

Fredsduen fra Bergen

Bergenseren sprengte både musikalske og geografiske grenser med debutalbumet All My Demons Greeting Me as a Friend. Hun har fløyet verden rundt, kompromissløs i avgjørelser og angivelig tidvis lei av alt. 

Og hun engasjerer seg. Hennes politiske agenda er tilsynelatende kjærlighet for kloden og hverandre, klima er religionen, og self-love og musikken virker å være middelet. 

Det farger også denne plata. Spenstige «Cure for me» er lovsangen til den berikende annerledesheten, mens klagesangen «Heathens» varsler hva som vil skje om vi tar Moder jords betingede kjærlighet for gitt. Spisser du ørene, er det en tekstlig berikelse og tematikk som mater både hjernen og hjertet – akkurat slik vi kjenner Aurora.

Det påberopes ingen konseptuell beskrivelse, til tross for at tråd spunnet på myter syr låtene i dette albumet sammen. Variasjonen, utforskningen og lekenheten i låtene gir oss likevel nok av grunner til å spille skiva flere ganger, og på godt og vondt rive ut låtene og plassere dem i spillelister. 

ANNONCE