Albumanmeldelse

Pop på egne premisser

Classic Objects - Jenny Hval

Jenny Hval

Classic Objects

Jenny Hvals avantpop er mer organisk og melodiøs enn tidligere. Det tilgjengeliggjør verket, uten å gå på bekostning av hennes sære merkelapp.

Et påfallende gitarriff og organiske, lette rytmer åpner Jenny Hvals sjette fullengde Classic Objects. Åpningslåta «Year of Love» ligger et stykke unna lydbildet vi vanligvis hører musikeren i. 

Albumet, utgitt på det internasjonale plateselskapet 4AD, kommer med følgeseddelen pop. Der lagvise synthkomposisjoner var sidestykket, er det nå perkusjon og hørbare gitarer som fletter seg inn og legger seg under Hvals særegne falsett og toneleie. Det hele i pop-sjangerens format av vers, broer og refreng. 

Tilgjengelig og utilgjengelig

Jenny Hval sin pop låter naturligvis ikke generisk, og om vi tar et skritt tilbake og ikke vurderer verket ut fra musikk-ideologiske premisser og formdebatter, kan det etableres at det fremdeles låter som Jenny Hval, men noe mer tilgjengelig. 

Hektene mellom intro, vers, refreng, vers, bro, refreng vever de totalt åtte låtene sammen, men er ikke så sterkt hørbare at de blir albumets bærebjelker. For eksempel, står tydeligere perkusjonen og mindre fremtredende synther, står i større kontrast til tidligere utgivelser.

Gammelt gull i ukjent format 

Den utstrakte koringen på refrenget til «American Coffe», ligger som et nydelig bakteppe til den fengende vokalen på refrenget. Det er kanskje det aller tydeligste eksempelet på formatet hun forkynner. 

Derfra legger det seg ned på tittelkuttet. Jenny Hval tilnærmer seg objekter og sin fascinasjon for vår tilkobling til materie og tekstur, som er noe av platas tematikk. 

/ How do you kiss a piece of marble or a piece of gold? /

Det uttrykkes i grenseland mellom spoken word og melodiøs sang. En enkel tromme, synth og fingerspill skaper nok rom til at lytteren får noe å tenke på gjennom tekstens kraft. 

Mest typisk Jenny Hvals tidligere utgivelser er «Cemetry of Splendour», hvor vokaliske, sterkt melodiøse oppbygninger hviler som et bakteppe under en kraftig vokal og finurlig tekst. Når alt i instrumentrekka kulminerer, slenger hun ut gjenstander og objekter, som sigaretter og tyggegummi. Skarpt og symbolsk blir skillet til sluttpartiet, bestående av feltopptak fra bakgården, gresshopper og støy i det fjerne; et lite, filosofisk byks. 

Formatet går med andre ord ikke helt på akkord med Hval slik vi kjenner henne. 

Det konseptuelle

Jenny Hvals soloprosjekt vil formidle noe. Ikke på en formanende måte, men latent og luskende. Det har utartet seg i flere konseptuelle album, som blant annet Blood Bitch fra 2016 om vampyrer, blod og mensen. Det krever likevel litt av lytteren når albumet (med rette) insisterer på å være i sin helhet, og ikke løsrevede singler. 

Hval opererer i rammer, men de er hverken kvadratiske eller rektangulære, og ikke presset inn i en klam boks. Et inngangsparti kan fremdeles strekke seg lengre enn langt. Det virker til å åpne for et overskudd i rammeverket, hvor spillereglene er flere og forsøkt utfordret. 

Hvals særegne vokal oppleves i kombinasjon med instrumentrekka som en forskrudd, men befriende, fellesnevner. Her ligger noe av tilgjengeligheten, som likevel og heldigvis skapes på helt egne premisser. 

ANNONCE