Russetiden lever evig i Kamelens nye uttrykk.
I Kamelens bransje finnes det ingen sykemelding, og jakter man etter kapital, blir man formet deretter.
Rapperens egen kommersialisering av sin «kriminelle kjerne», som det så elegant presenteres for artistens kommende dokumentar om sitt liv og virke, er tydelig og ikke minst: den har truffet en nerve.
Landstreffet på Øya
På Vindfruen er konsertopplevelsen marinert i hvite gutter med knekk i albuen, mer Pepsi Max enn øl og noe som utvikler seg til en veldig slapp moshpit. Vans kastes fra en fot til et hode og de fleste er heller litt av rytmen enn på.
Men hva så?
Det er lite verdi i å basere en hel anmeldelse på hvordan publikum mottar en konsert. Øyeblikket er flyktig, men en karriere brenner seg fast. Det dagens oppmøte taler til, er den banen Kamelen har lagt seg i.
En gateflamme som fyrer oppunder det Norge liker aller best: tung bass, høyt tempo, synth og grovt språk.
Kort forklart: russemusikken.
Vaskeekte russeservice
I første halvdel er det tungt, seigt, slik vi kjenner bergenserens kurante hiphop, med låter som «Kjeltring» og «Si ingenting». Tempoet øker progressivt og kveldens gjester som Emma Steinbakken på Broiler-produserte «Bap» og Ballinciaga på et kommende slipp, føyes sømløst inn i det.
Er det mulig å leve et liv med den ene foten i en kriminell kjerne og med den andre i det normale samfunn, eller må han velge side? Det er spørsmålet i dokumentaren «Si Ingenting» om Kamelens liv og virke.
Det gjenstår å se, men det går i hvert fall an å ha en fot i rap og en annen i evig russetid. Det er vanskelig å tro annet med Kamelen anno 2022.
