Vår frelser Florence

Nærhet, nærer, nærhet. Følelser blir altoppslukende og overveldende når det sendes avgårde og ut i verden, pakket inn i euforisk pop. På Florence + The Machine nyeste album kan man få følelsen av at Florence Welch er i forhør med seg selv, og likedan er kveldens setliste på Øya en ode til skriftemålet.

En elv i ørkenen
På slutten av låten som starter det hele, «Heaven is here», hvisker hun: 

«And еvery song I wrote became an escape rope / Tied around my neck to pull me up to Heaven»

På «King» krangler Welch med en kjæreste og stiller spørsmål ved verdien av sin egen kunst og hvor tynt man kan spre seg og fortsatt føle seg hel. Men selv om de personlige kvalene vitner om en pågående konflikt, skaper Welch en elv i ørkenen. Frodig og leskende former hun en nesten ritualistisk opptreden. Alle i Tøyenparken sitter på huk, fordi Florence har bedt om det. Alle legger vekk mobilen, fordi Florence ber om det. Ber hun om ofringer, får hun det også. 

Welch sin selvdestruksjon og introspeksjon er et lastdyr alle vil klappe.

En febrilsk kult
Som et bakteppe til det nyeste albumet Dance Fever er en pest av dansemani som inntraff i vår tids Frankrike, på 1500-tallet. Utbruddet begynte angivelig med en kvinne som febrilsk danset i gatene i Strasbourg. Besettelsen med fenomenet har Welch tatt med seg på scenen, og oversettes nesten bedre enn på albumet, der dansen, som et veldokumentert fenomen, hviler på et til tider litt for insisterende produksjon. 

På Øyas største scene, Amfiet, er Welch så fysisk rammet av feberen at dansen understreker intensiteten av musikken. Welch blottlegger seg for hele skråningen i Tøyenparken. Med drypp av de låtene institusjonen Florence + The Machine er best kjent for, som «Dog days are over» og «Shake it out», bugner konserten av overskudd.

Florence + The Machine på Øya vitner om hvordan musikken gjør den individuelle opplevelsen til en delt en. Det er med full overbevisning jeg sier «takk», når Welch ønsker publikummet velkommen til kulten.