Konsertanmeldelse

Det enkle er ikke alltid det beste

Michelle Ullestad

by:Larm 2022

Kjærlighet er mer enn forelskelse, og det genuine er mer enn å være ærlig.

Med tanke på artistkarrieren fortsatt er ganske nyfødt, har Michelle Ullestad en betydelig mengde låter med egennavn som tittel. Topplåten «Emilie» og ferske «Maria» personfiserer antagonisten på instagram og vennen man mistet kontakten med. Gjennomgående i kveldens konsert på Ingensteds, og i bergenserens låtunivers, er et forsøk på å si det så direkte som man kan. 

De enkle lyriske løsningene spiller stødig ball med det musikalske. Lydbildet er godt plantet i en form for naiv pop, med trommer som holder jevnt kjør, modulering, og enkle akkordprogresjoner som hurtig limer seg fast i øret. Michelle Ullestad er ærlig, og i den momentane popeuforien, ærlig nok. Musikken gjør seg ikke større enn den er, og Ullestad leverer låtene i en stødig strøm, kun avbrutt av noen drag fra camelbacken og et track som kommer litt tidlig.

 

Foto: Siri Granheim
Foto: Siri Granheim

Live, laugh, love
Åpent og direkte tømmer Ullestad seg ut, med en krystallklar intonasjon. Men når Ullestad fremfører den uutgitte låten «Heltid deltid» - med linjen «overlever på heltid, lever på deltid» blir det så banalt at det ikke er langt fra et shabby chich-skilt på soverommet til dine foreldre.

«Jeg vet godt at sangene mine er like, jeg kunne ønske de var mere unike // Jeg bør gjøre som Sundfør gjør» kimer Norges kanskje ærligste, Kaja Gunnufsen, til på «Jævlig lei». Selvfølgelig med et lag av ironi, for det er ikke melankolsk, tung og ekkofylte opus som alltid vil holde det klareste speilet opp mot virkeligheten. 

Ullestad klarer å fange hvordan følelser av å være usikker og retningsløs ofte manifesterer seg i indre spørsmål som «ka no?». Noe er veldig skarpt, det meste er helt ærlig, men en ærlig tankerekke er ikke lineær, noen den er den tidvis blir for Ullestad. 

Foto: Siri Granheim
Foto: Siri Granheim

Ullestad er best når ...
Michelle Ullestad er menneskelig, og det er kanskje lite som er så menneskelig som å ty til endrerim og nymotens klisjeer i et forsøk på å formidle noe helt ekte. Likevel har Ullestad en egenart og en tilstedeværelse i musikken som ikke er vanskelig å fatte.

Det er mot i musikken og i artisten. Denne kvelden kommer det best til syne når hun tar rappen på åpningslåten «Tåpelig» for egen maskin, eller når den mørke klubblåten «Sol» tvinger fram ironien i låten i samspillet mellom det lyriske og soniske. Så gjenstår det bare å se hvor lenge Ullestad kan gå i de samme banene før stien blir fullstendig nedtråkket. 

ANNONCE