Rick Grove tyr til alle triksene i den amerikanske rockeboken, og innfrir på Vill Vill Vests siste dag.
Ikledd den strammeste skjorten i skapet, kneppet godt opp, for sikkerhets skyld, går gitarslingeren Rick Grove på scenen.
Under knallrøde scenelys glir americanaklimpring sømløst over i riffing idet resten av bandet kommer på scenen. Sammensetningen består av grunnpilarene i heartland-americanaen – gitar, bass, synth og trommer. Enkelt, men effektivt. Både Grove og hans faste band er svært kompetente musikere, samspilte som bare det, med, i norsk sammenheng, sjeldent god teft for de store, frodige bølgene av melodier og følelser vi kjenner så godt igjen fra det amerikanske 70-tallet.
Halvveis i settet bytter han ut elgitaren med den akustiske tolvstrengeren. Lyden er fyldig, ren og i den amerikanske rockekanon ligger vi et sted trygt plassert mellom Bruce Springsteen og The War on Drugs' tidlige arbeid. Om en skal sette fingeren på noe er det at vokalen er skrudd alt for lavt. Dessverre er det også dette som har vært det gjennomgående problemet på alle Kvarterets konserter denne helgen. Det er synd, for hadde husets lydmann vært litt sprekere med miksen, hadde det hevet konsertopplevelsen flere hakk.
På scenen ser han ut som en slags Harry Styles, like etter å ha kommet hjem fra en selvoppdagelsesreise på motorsykkel gjennom den amerikanske midtvesten. Jeg må si at det kler både ham og musikken hans usedvanlig godt. Høyere Chevy-faktor enn dette får du ikke på en musikkbransjefestival i den norske vestlandshovedstaden.
Uramerikansk
Det er noe grunnleggende uramerikansk i måten Rick Grove opererer på. Gitarsoloene er utpreget så springsteenske, og nest siste låt, som til publikums forvirring ikke handler om tisseting, men om triste ting, legger seg så tett opp mot The War on Drugs’ «Pain» at det nærmest er å anse som et ran.
Men nydelig er det. Riffingen, de sylfrekke vendingene og gitarsoloene er av det slaget som gjør at eneste håndteringsmekanisme er å ta på det bredeste gliset som ligger i skuffen. Når konserten så er over, etter det som oppleves som 30 svært raske minutter, er det bare en tanke som går i hodet:
Faen heller, vi vil ha mer!
