Det Honningbarna-inspirerte bandet nailer punkrock-klisjeen «klikke helt» og sliter ut et travelt festivalpublikum før de rekker å tenke på neste konsert.
På en bransjefestival med mange, korte konserter om hverandre, er det godt gjort å få til crowdsurfing og moshpit (verdens minste, men moshpit). Et godt sted å starte en konsert er blant publikum. Fra første låt har hardcore-bandet Hammok et skyhøyt energinivå og en selvtillit som river i ørene. Det gjør umiddelbart folkets småsky hoder litt løsere, før det skal headbanges.
Gutta på gølvet
I sjangeren skal det som sagt bråkes og klikkes. I noen tilfeller dyrkes dette så hardt at musikerne glemmer å spille. Dette unngår heldigvis Hammok, som har et solid låtmateriale som skinner gjennom i den rå fremførelsen.
Låtene de har sluppet det siste året inneholder ordentlig fete gitar- og bassriff, og ikke minst har de en utrolig tight trommis. Det er derfor litt synd at han under konserten drukner litt i miksen av superoppskrudd gitar og bass, for han vil jeg høre dominere og slå når de to andre sauser rundt blant publikum.
Smak av honning
I og med at Hammok klarte å få til så mye med så få og kveldens gjennomgående tilbakeholdne publikummere, er det ikke umulig å se for seg at bandet med hell og lykke kan oppnå å skape en livekultur alla Honningbarna.
Foreløpig er det ingen i landet som har født mer kaotiske barn. Sørlendingene er tross alt kongene av Norge. Men Hammok ligner et band som kan oppnå å fraskrive seg kontrollen og hengi seg fullt og helt til det ustyrlige.
Bandet har selv varmet opp for Honningbarna i ung alder, og det er her hovedinspirasjonen kommer fra. Forbildene har satt listen høyt, og Hammok tramper opp gamle fotspor som går ganske langt. Men med et musikalsk uttrykk som ikke fremstår som et ekko av heltene, er det grove utgangspunktet lovende. Fortsett å dyrke, og start med å få trommisen til å sprenge flere trommehinner!
