"– Jeg må ha en plan B om dette ikke går veien, sier stortalentet til GAFFA. "
Det var i 2014 at GAFFAs daværende journalist, Aslaug Olette Klausen, satte seg ned for en prat med den kommende popstjernen. På dette tidspunktet var det snakk om en 18 år gammel Sigrid Raabe som ville være forsiktig med å ha alt for høye forventninger til musikk-karrieren.
Sigrid Raabe. Det er bare å merke seg navnet til denne 18 åringen fra Ålesund. For et drøyt år siden ble den første låten hun skrev noensinne, Ukas Urørt på P3. Den neste singelen ble listet på samme kanal. Nå er hun aktuell med sin tredje.
GAFFA møter henne på en kafe i sentrum under et av hennes stadig hyppigere Oslobesøk.
Hvordan er det å gjøre suksess på første forsøk?
— Jeg fikk helt sjokk da jeg hørte navnet mitt på radioen. Jeg satt og hørte på at de spilte broren min, Tellef, og så da det var over, fortsatte de med å si at de hadde ennå en Raabe.
— Det er helt sykt at det skjedde. Jeg har hatt veldig flaks. Folka i P3 har pusha musikken, og de i Momentum (festivalarrangør på Sunnmøre red.anm) tok meg under sine vinger i fjor. Det var godt for en 16 år gammel jente som kommer inn i musikkbransjen og ikke vet hva som kan skje.
Endelig uten verge
Hun er godt kjent med både fordeler og ulemper med å være førstereis og mindreårig artist. Det er særlig en ting hun er glad for å slippe etter at hun nå har fylt 18, noe hun gjorde samme dag GAFFA møtte henne.
— Det skal bli veldig godt å endelig slippe det vergestyret. Det kjennes veldig rart å måtte gå rundt med verge som skal passe på at jeg ikke drikker, på mine egne konserter. Jeg forstår at de har behovet i tilfelle kontroll. Men det er kjedelig når alle tror du kan komme til å finne på noe dumt.
Det å finne på noe uklokt ligger nemlig ikke helt for henne. Hennes hverdager består av skole, spilling og lekser. I den rekkefølgen. Musikk er det første hun gjøre når hun kommer hjem, og det siste hun gjør før hun legger seg, uavhengig av om hun har vært på fest eller ikke. Det går ikke en dag uten at hun sitter ved pianoet.
— Det er et sykt rebelsk liv, jeg vet, ler Sigrid, før hun fortsetter med å fortelle hvor fint det er å spille om kvelden, selv når foreldrene er hjemme.
— De sitter og leser avisen og sier ingenting. Da føles det som å være alene. Jeg liker å være for meg selv. Noen ganger når de er bortreist, og jeg kommer hjem klokka to om natten kan jeg sitte oppe til fire og skrive ny musikk, eller bare spille.
Tar seg tid
Sigrid går i tredje klasse på videregående, det er selvsagt derfor hun bor hjemme hos foreldrene. Familien er for øvrig av den musikalske typen. Men hun understreker at hun ikke har blitt presset, hverken den ene eller andre retningen. Den begynnende karrieren er helt og holdent hennes eget valg. Derfor har hun også bestemt seg for ikke å satse skikkelig før til sommeren. Skolen skal prioriteres først.
— Jeg føler det er riktig. Jeg må ha en plan B om dette ikke skulle gå veien. Noe det skal. Men jeg må gjøre ferdig videregående, og så kan jeg eventuelt studere andre ting senere.
— Jeg har behov for å være litt tålmodig også. Vi tar oss tid. Og så kan vi heller satse 110 prosent når skolen er ferdig.
Dette "vi" hun snakker om er bandet. Unge Raabe har i løpet av året skaffet seg faste musikere hun opptrer og spiller inn låter med. Martin Abelvik Walbø er produsent i tillegg til å være gitarist og synthist. Utenom kordamen er alle menn, og alle har tilknytning til Ålesund, om enn det bare er et fåtall av dem som bor der nå.
— Det er en gråsone det der om vi har blitt et band. Prosjektet heter Sigrid Raabe, så det er jeg som er artist med band. Men bandet har mye å si, og alle gjør sitt, og vi former låtene jeg lager sammen. Det er likevel klart: Jeg er sjef og har alltid siste ord.
Ingen syngedame
Det er liten tvil og at hun vet hva hun vil. Hun kan til og med innse når innspill hun i utgangspunktet ikke vil ha kan gjøre den musikalske forskjellen hun lette etter. Hennes rolle i bandet er ellers å være sanger og låtskriver, og en gang i blant pianist. Sistnevnte var hva hun begynte med som åtteåring. Og i grunn hadde tenkt å fortsette med frem til venninnen, som også er kordamen, presset henne til å gå foran instrumentet og bruke stemmen, uten å spille til.
— Jeg var litt redd for å bli en sånn syngedame. Jeg har hatt den oppfattelsen at de "bare" sang, men det er jo mer stress å synge. All ære til resten av bandet, men det er krevende. Det er også et press i det at jeg aldri kan bli hes, eller forkjølet. Da er du fucked.
