Artikkel

– Det er å diskreditere min smak, min visjon og mitt talent

Fredag slipper Sigrid sitt etterlengtede andrealbum. Samme dag fyller hun Oslo Spektrum for første gang i sitt liv.  

– Jeg skal være så cocky og quote Liv Signe Navarsete. Hvis jeg blir slakta, «så veit du ikkje kva du pratar om».

Senterparti-politikeren må ha vært langt fremme i pannebrasken på den internasjonale popstjernen denne onsdag ettermiddagen, for det er noe av det første hun sier når kaffen er servert og hun har tatt av seg Neil Young-capsen. 

– Det er så iconic når hun sier det.

Fra spøk til alvor er Sigrid veldig stolt av og glad i plata som snart skal gis verden. Hun lager tross alt bare musikk hun selv elsker, og det har funket til nå. Mildt sagt. 

Så hva kan vi vente oss?

– Det nye albumet er mer organisk, det er mer gitarer, mer piano og mer livetrommer. Det har vært en naturlig overgang fra Sucker Punch. Vi har gått tilbake til mye retroreferanser også, fra 60-, 70-, 80- og 90-tallet – ja, over hele fjøla.

Albumprosessen tok for alvor fyr med den siste singelen «It Gets Dark», forteller hun.

 – Jeg visste ikke helt hva jeg hadde lyst til å gjøre med albumet før vi skrev «It Gets Dark». Den ble skrevet i LA allerede i 2020. 

Siden den gang har den blitt den viktigste referansen for alt annet på albumet. Den er også blitt Sigrids favorittlåt av alle hun har skrevet så langt i karrieren. 

Ikke så rart. Det er en genial liten filmatisk pop-reise, med kanskje de bestlydende trommene i hele 2022. Og hvordan man får til å skrive et slikt refreng med så få midler... er det kun de beste som vet.

– I refrenget er det seriøst bare bass, trommer og meg. Det er ingenting mer, det er bare miksa jævlig bra. Jeg syns det er kult at vi rensa bort masse ting som kanskje ikke trengte å være der.

– Det er fortsatt favorittbandet

Sigrid hadde mye Coldplay i tankene da «It Gets Dark» ble skrevet. Det er ikke tilfeldig. Det er fortsatt et band som ligger hjertet nært. 

– Jeg tror alt som er storslått bare alltid har catcha meg, da også både tidlig Coldplay og nye Coldplay. Coldplay er fortsatt mitt favorittband.

– Det de lager i dag også?

– Mye av det, ja. Det er de som er favorittbandet fra barndommen som alltid vil være med meg, forteller hun og legger til at hun nylig «tutgråt» seg gjennom hele Coldplay-dokumentaren på Amazon.

Også det eldste fra «Coldplay-søskenet» Muse har inspirert skrivingen av albumet How To Let Go, spesielt på låter som «Burning Bridges» og «Mirror».

I tillegg legger Sigrid til at det går varmt i aux-kabelen på turnébussen. Der er de jevnlig innom både Mayhem, metalcore og stiv country – for å nevne noe

LES OGSÅ: Dette er Sigrids norske favorittband

«Bad Life»-samarbeidet

Sigrid skal visst delvis ha vært en rockejente som liten. Det første hun covret for et publikum var tross alt Nirvanas «Smells Like Teen Spirit», ifølge henne selv med en svært usikker mikrofonbeherskelse. Men det var først på turnébussen hun fikk øyet opp for Bring Me The Horizon, det britiske metalcore-bandet hun laget balladen «Bad Life» sammen med. 

Samarbeidet ble ikke til via plateselskapet, men ved at de møttes tilfeldig backstage.

– Men Bring Me The Horizon, de må vel være midt i en identitetskrise? Halsey, Machine Gun Kelly, Ed Sheeran og nå deg?

Hun ler først, men henter seg inn med en liten forsvarstale for britene. 

– De gjør mye forskjellig, er veldig åpne, talentfulle og har et øre for popmusikken. Jeg syns det er jævlig kult at de bare gønner på med det de vil.

– Og jeg skal ihvertfall ikke ha på meg at det er min feil at de ble pop! 

En artist med en plan

Det finnes de der ute som tenker Sigrids «casual» estetikk og fremtoning er en utspekulert markedsstrategi, iverksatt av bakmenn. Det er en klassisk hersketeknikk brukt mot særlig kvinnelige artister: For ikke skriver de sin egen musikk, ikke klekker de ut sine egne idéer og ikke lager de sine egne slagplaner heller. Og om de lager egne planer, er de kalkulerte.

I et intervju med The Guardian siterte Sigrid den amerikanske verdensstjernen Taylor Swift da et lignende spørsmål kom på banen. Som hun der sier: Det er ok å ha en plan for din karriere. Det er ikke kalkulert, det er bare smart. Det er smart å ha en plan. 

Hvorfor skal det være et samtaleemnet overhodet? 

– Når det kommer til image og bilder og den jeans og t-skjorte-greia... jeg har lest et par artikler som er bare sånn... faen ass. Jeg husker en artikkel om at jeg hadde gitt ut en låt som var ganske pop, og da var det sånn... ånei, nå har Sigrid blitt presset til å lage en poplåt, sier hun og sukker.

– Det er å diskreditere min smak, min visjon, mitt talent og det teamet jeg jobber med. Det er å diskreditere låtskriverne, produsentene og plateselskapet mitt som er en veldig fin gjeng. Vi jobber sammen mot et felles mål, selv om det jo er jeg som er sjefen over min egen karriere. Vil jeg lage popmusikk, lager jeg popmusikk, vil jeg lage noe mer indie, gjør jeg det. 

Spektrum-konserten

I morgen inntar hun Oslo Spektrum med det nye albumet i bagasjen.

– Det er alltid rart å spille i Norge. Det er en merkelig blanding, for du er jo artist, men så kjenner jeg så sykt mange som kommer på konserten, både venner, familie og folk jeg har kjent siden jeg var sånn 16 år.

Det blir første gang hun skal spille en så stor solokonsert, selv om hun har med seg SKAAR og Metteson som oppvarming. 

– Det er en barndomsdrøm. Jeg er pisse nervøs. 

ANNONCE