Feature

Alle The Cures album rangert fra dårligst til best

Onsdag tar The Cure med seg sin monumentale diskografi inn i Oslo Spektrum. Vi lader opp med en helt fersk rangering av bandets 13 album.

13. 4:13 Dream (2008)

I to år spilte The Cure inn over 30 låter med et rått livepreg som utgangspunkt og med Keith Uddin som produsent. Men da ideen om å lage et dobbeltalbum ble kuttet ut i løpet av prosessen, forsvant også de fleste rolige og mørke låtene for å gi plass til mer uptempo låter.

Det merkes imidlertid ikke med den innledende perlen «Underneath The Stars», et av albumets få høydepunkter. Her flyter man rundt i et reverb-gjennomvått univers under nattens 13 millioner år gamle stjerner. Det er en drømmeaktig og vakker låt som viser at The Cure fortsatt kan skinne sterkt og monumentalt på deres til nå siste verk.

Dessverre er bandet ellers en behagelig og blek kopi av seg selv, ofte skremmende nært å gå på tomgang. Det kan muligens spores tilbake til at bandmedlemmene her begynte å nærme seg 50 og ikke kjempet for hver minste detalj i studio lenger. Jada, det høres fortsatt ut som The Cure, men det høres likevel ikke riktig ut. Det er som om de sitter fast i en kreativ tørke de sliter med å snu. Derfor blir den gode starten av albumet etterhvert en sovepille av middelmådige og triste etappelåter. Mange av låtene er faktisk så lette å glemme at de forsvinner med vinden.

Albumhøydepunkt: «Underneath The Stars»

12. The Cure (2004)

I 2004 prøver The Cure å finne seg selv i en mørk labyrint der Ross Robinson - tidligere produsent av Korn, Slipknot og Limp Bizkit - holder i trådene. De forsøker å henge med i tiden og det blir derfor mer rocka og tyngre enn vanlig, men det er også noen lekne låter som «Before Three» med sine ekstatiske rop.

Bandet makter likevel å skape elskverdig og karakteristisk pop med singelen «The End of The World», som langt fra viser tegn til å være på tampen av en lang karriere. Jeg vil likevel hevde at ingen hadde plukket dette albumet fra hylla dersom de ble spurt om å dra frem The Cures beste plate. Samtidig er det faktisk en del undervurderte låter å finne i dette verket.

Albumhøydepunkt: «The End Of The World»

11. Bloodflowers (2000)

Bandet hørtes ut som et selvbevisst ekko av sitt gamle jeg da de gikk inn i det 21. århundre. Robert Smith nektet å gi ut singler til plateselskapets irritasjon, men de ga likevel ut den innledende og vakkert oppbygde «Out Of This World» som en slags salgsfremmende singel, for å nå radiostasjonene.

Bloodflowers delte fansen i to. De som mente The Cure var tilbake i toppform igjen og de som mente bandet bare fortsatte nedover bakken som startet med Wild Mood Swings. Sistnevnte album blir ofte sett på som begynnelsen på slutten for bandet, men som denne kåringen tar til orde for, er Wild Mood Swings et dypt undervurdert album. Etter mitt syn begynner heller forfallet med nettopp Bloodflowers.

Smith prøver fortsatt å finne mening i livet, og fremfor alt er han ikke klar til å blekne bort som et minne etter å ha tilbrakt mesteparten av livet i rampelyset, men det holder ikke helt inn denne gangen.

Albumets høydepunkt: «The Last Day Of Summer»

10. Faith (1981)

Etter et mislykket forsøk på karriere-selvmord med Seventeen Seconds, fortsatte Robert Smith og The Cure å grave dypere og dypere inn i mørket. Faiths blanding av postpunk og gothrock er hellig for mange av bandets fans, men undertegnede er av en annen oppfatning.

Denne gangen er det ikke tid til ettertanke for lytteren, du blir snarere kastet rett ut i mørket blant livløse kropper som tilber en fiktiv gud. Robert Smiths messe er som et stille rop om å finne mening, et ønske om å ha noe å tro på, en større kraft, som han selv er for intelligent til å tilbe.

På sikt drukner man på dette albumet i en gråtrist sorg inspirert av den gotiske fantasiverdenen, malt frem i Gormenghast-novellene til forfatteren Mervyn Peake.

Med det sagt er det fortsatt et glimt av håp om noe vakkert i alt dette, i hvert fall for et øyeblikk. For å sitere Leonard Cohen er det en sprekke i alt, for det er slik lyset kommer inn. Og når en stor sprekk rives opp i mørket for å slippe inn det bedragende lyset, blir Smiths visjon om en begravelsesfest endelig realisert.

Albumhøydepunkt: «The Funeral Party»

9. Pornography (1982)

Slåsskamper, syreturer og mareritt; Pornography er et av de mørkeste albumene i pophistorien.

1982 var året da The Cure, i skyggen av Ian Curtis' selvmord, ga ut sitt mørkeste og mest banebrytende album til nå i karrieren. «Jeg ønsket å gi opp. Først ville jeg si 'fuck off', og så skulle vi splittes opp. Uansett hva som skjedde etterpå, ville jeg i det minste ha satt et avtrykk», skal Robert Smith ha sagt. «I det øyeblikket vi begynte på Pornography, visste jeg det var over».

Den kontroversielle tittelen og den mildt sagt nihilistiske åpningsreplikken banet vei for sjangeren vi i dag kaller goth: «It doesn't matter if we all die».  

En usunn fascinasjon for psykiske lidelser blandet med konstant festing blant et berg av tomme ølbokser drev bandet til randen av galskap, men det var også oppskriften på det mest håpløse albumet verdens tristeste band noen gang ga ut. Under de siste turneene på denne tiden hadde Robert Smith også blitt besatt av idéen om mentalsykehus, og da spesielt tanken på hva som ville skje hvis han selv ble innlagt. Et godt utgangspunkt...

Albumhøydepunkt: «Siamese Twins»

8. Three Imaginary Boys (1979)

Energisk postpunk, pop og new wave preger albumet som også noe uventet innehar et Jimi Hendrix-cover. Plateselskapet utnyttet makten sin da de usikre debutantene ble signert og overstyrte flere avgjørelser, blant annet coveret. Robert Smith var selv ikke helt fornøyd med dette, noe som er helt forståelig da albumomslaget består av en lampe, et kjøleskap og en støvsuger.

På dette tidlige The Cure-albumet går musikken noen ganger på naiv tomgang, men ungdomsnerven er alltid deilig tilstede når det er hjertet og viljen som rår. Det enorme potensialet til bandet kommer for alvor til syne i «Fire In Cairo». Det er en solrik pop-trudelutt som markerer starten på et av verdens mest legendariske band.

Smith selv var ikke fornøyd med plata som helhet, men lyttere og musikkritikere tok den viltvoksende og ungdommelige postpunken til seg med åpne armer.

Albumhøydepunkt: «Fire In Cairo»

7. Seventeen Seconds (1980)

Den lekne og litt sprø lyden fra debutalbumet er borte og The Cure trer inn i et mer modent og mørkere lydbilde. Nå starter 80-tallsreisen som blander gothrock med new wave. Frontmann Robert Smith ønsket mer kontroll over sluttproduktet og var av nettopp de grunner skuffet over debutalbumet. Nå ble han co-produsent for første gang sammen med Mike Hedges. Bassist Michael Dempsey ble erstattet av Simon Gallup umiddelbart etter turneen som fulgte opp forrige plate, mens keyboardist Matthieu Hartley ble offisielt medlem. Reisen inn i de dypere, tåkete og mørkere stemningene som skulle utgjøre Seventeen Seconds ble vellykket. Plata krevde en hel del mer av lytteren, og mange ville trodd dette nærmest var som et karriere-selvmord å regne, men å forlate den naive tilnærmingen fra førsteplata viste seg tvert imot å være et godt sjakktrekk.

Robert Smith var relativt uinteressert i kommersiell suksess, men det var umulig å unngå med så sterke verk som «Play For Today», «A Forest» og «M». For å bruke Smiths egne ord fra «M», som sies å være inspirert av den klassiske 1931-filmen med samme navn: «Twist and turn but you're trapped in the light». Søkelyset var rettet mot Robert Smith, og han kunne ikke komme seg unna uansett hvor hardt han prøvde og hvilke veier han gikk.

Albumhøydepunkt: «A Forest»

6. Wild Mood Swings (1996)

Gledesrus blandes med tunge stoffer som både kjærlighet og narkotika på Wild Mood Swings. Kurt Cobains selvmord nevnes i «Numb», en tragisk hendelse som fant sted mellom utgivelsene av Wish og Wild Mood Swings, og narkotikas ry var ikke lenger å søke kick, men smertedempende abortering av følelser, som det kommer frem i denne skiva.

Dette albumet er et av deres mest undervurderte og byr som man kan anta på ville humørsvingninger mellom lykke og tristhet. Det er her en merkelig tiltrekning i de beskjedne og myke låtene som ikke engang krever full oppmerksomhet, men sakte sniker seg inn likevel. Fantasifulle og poetiske tekster leveres av frontmann Robert Smiths utsmurte røde leppestiff, når han synger om en attraksjon som bare eksisterer om den er umulig å oppnå.

Albumhøydepunkt: «Mint Car»

5. The Top (1984)

Etter mørket fra forløperen Pornography kom den forløsende og psykedeliske galskapen. Nå ville bandet finne veien ut av det svarte tomrommet de hadde vært låst i på de tre foregående albumene, hvis man ser bort fra samlingen Japanese Whispers.

Som resultat ble The Top en salig blanding av saksofon, fiolin og fløyter med alt fra latino-innflytelse til toner fra Midtøsten. I bakgrunnen forble alltid den karakteristiske The Cure-lyden.

The Top er som å bli dratt med inn i en syrete fornøyelsespark, hvor attraksjonene vekselvis skremmer og hånler. Mørket er der fortsatt, men akkompagneres med klovnete humør. Det hele blir derfor et makabert sirkus, hvor Robert Smiths selvhat fortsatt florerer, men nå serveres med sukkerspinn i hånden.

Albumhøydepunkt: «The Caterpillar»

4. Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987)

I musikkvideoen til singelen «Catch» – med piskende trommer og syntetiske strenger – ser vi den nå vampyrlignende frontmannen Robert Smith fange det solfylte dagslyset ved Middelhavet. Dette mens han synger «doo doo, doo doo, doo doo doo». Det er altså milevis fra bandets mørkeste øyeblikk når Robert her hallusinerer om en jente fra barndommen.

Med hele 18 låter skal det være sagt at albumet er for langt. Første halvdel er litt for anonym hvis du ser bort fra hitene, men andre halvdel viser hvorfor det er lett å elske bandet. Hadde de skrellet bort litt av fyllet og etappelåtene på denne platen kunne det vært deres mesterverk.

Den tidstypiske saksofonen finner veien inn før det er tid for albumets høydepunkt som lever helt opp til sitt navn, «Just Like Heaven». Denne forførende låten er som tittelen antyder en del av himmelriket, med pumpende bass, nydelige syntetiske looper og bedårende romklang. Det er lett å være enig med Smith når han sier at det er en av deres sterkeste sanger noensinne.

Albumhøydepunkt: «Just Like Heaven»

3. Wish (1992)

Allerede etter åpningen forstår man hvorfor albumet ble bandets største kommersielle suksess. Etter «Open» følger den luftige poplåten «High», og derfra og ut er det en rekke fantastiske låter helt frem mot monsterhiten vi alle kjenner.

Alle hater mandager og elsker fredager av en grunn, og den rene og enkle lykken du føler når fredagen endelig er her, fanger The Cure i sin mest populære og direkte pophit noensinne, «Friday I'm In Love». Melodien var så sterk at Smith var redd han ubevisst hadde stjålet den fra et sted, men genialiteten viste seg å komme fra ham selv.

Legg så til den vakre «Apart», om kjærlighet som blekner gjennom mangelen på kommunikasjon, til dansende bekymringsløs uptempo-låt i «Doing The Unstuck», der Smith gjentar mantraet om å brenne på bålet alt som holder en tilbake. Deretter vender albumet seg tilbake til elendigheten, forlattheten og ensomheten i den pianodrevne «Trust».

Albumet oppfyller alt annet enn ønsket om å overgå forgjengeren Disintegration, som selvsagt også var en umulig oppgave.

Albumhøydepunkt: «A Letter To Elise»

2. The Head On The Door (1985)

Albumet innledes av de ungdommelige og livlige popmelodiene til «Inbetween Days». De fungerer som et perfekt supplement til det hjerteskjærende og kjærlige trekantdramaet som finner sted i teksten. Aldri før har noe så vanskelig blitt levert med så enkle steg som her. Energisk akustisk gitar og vakker synth forenes i et av bandets aller fineste musikalske øyeblikk.

Robert Smiths utseende ble underlig nok mer goth jo mer han ble pop han ble. Og mens bandet hadde hatt hodet mot gjennombruddsdøren lenge, ramlet de gjennom den da verden fikk kjenne hva som bodde i den innledende singelen.

Albumet inneholder mange ulike stemninger og lydlandskaper, som den forføreriske «Kyoto Song», hvor det orientalsk-klingende møter det marerittaktige. Den etterfølges av en alkoholdryppende flamencogitar i «The Blood». Hva er det å ikke elske? Bli i senga hele dagen og lytt til platen på repeat, hvis ikke du vil kaste bort livet ditt.

Albumhøydepunkt: «Close To Me»

1. Disintegration (1989)

Det åttende studioalbumet byr på en perfekt blanding av alt bandet hadde snust på tidligere. Alt fra navlebeskuende gothrock til lettbente popmelodier serveres her i ypperste klasse. Her burde hver bidige låt vært utstilt som urørlige kunstverk på et galleri.

Dette magnum-opuset er en av de beste platene noensinne, og ble til mens Robert Smith prøvde å gjemme seg fra stjernestatusen og depresjonen som fulgte suksessen til Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me. Han følte suksessene hadde vært overfladiske så langt og at det ikoniske verket manglet. Han ville lage et verk som tålte tidens tann, og her kom det. Disintegration ble nettopp dette ikoniske verket. 

Albumhøydepunkt: «Plainsong»

ANNONCE