Konsertanmeldelse

Gothens gallionsfigurer

The Cure

Oslo Spektrum

Kompromissløst og monumentalt maraton.

Pønkens ungdommelige og slagkraftige flamme segnet om på tampen av 70-tallet, men opp av asken kom den neste pønkgenerasjonen. 

De dyrket asken og døden, tente et par stearinlys og inviterte til seig, repetitiv meditering over livets makabre sider med loop-aktige trommer og minimalistiske gitarer. 

Selv om The Cure startet som naiv hybelrock skulle de kjapt ta over deppetronen etter Joy Divisions tragiske oppbrudd. Derfra og ut ledet de vei som gothens gallionsfigurer i fire årtier. I det lille tidsrommet fra 1979 til 1980 hadde Robert Smith rukket å gjøre pønken øm med «Boys Don’t Cry» for å deretter lede den i retning endeløse vandringer på tåkelagte kirkegårder og senere sette en støkker i oss med utallige skrekkabinetter fylt med lykkepiller. 

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Den tidløse Robert Smith
Men det er selvfølgelig vanskeligere enn som så. Det har alltid vært slik at Robert Smiths statiske utseende har underspilt musikkens spenn. Han virker statisk og evig med det elektriske rufsehåret sitt og den utsmørte dæsjen med sminke i ansiktet, som en slags uskiftelig karakter som har pløyd seg gjennom tiden, men slik er det ikke. På samme måte som Robert Smith selv har blitt feilportrettert som en slags følelsesmessig endimensjonal tegneseriefigur i populærkulturen, har musikkens rykte lidd av det samme rykte som depressiv og forutsigbar. 

Men når The Cure gjester Oslo Spektrum med sin maratonkonsert er den reisen Robert Smith og hans evigunge stemme foretar seg et flerdimensjonalt livsverk. Faktisk åpner den i nåtiden med den nye låten «Alone» fra deres kommende fjortende album. Den er et sakte voksende hypnosenummer som leder videre inn i «Pictures of You» fra et av tidenes beste rockealbum. 

Det kommer en rekke låter fra Disintegration denne kvelden, et album som står igjen som et slags monumentalt byggverk som kaster lys over The Cures karriere både før og etter 1989. 

Det nye albumet? Tja
Vi får gjennom konserten høre strålende fremførelser av «A Night Like This», «Lovesong», «In Between Days», «A Forest», «Just Like Heaven» og den forrykende perlen «From The Edge Of The Deep Green Sea». 

Vi får også høre et The Cure som slumper avgårde med den helt ferske «And Nothing Is Forever» med et par nakne akkorder på pianoet, litt korfunksjon på synthen og den klassiske glitterlyden The Cure alltid tyr til. 

Teksten? Det vanlige. The Cure synger om oss som dødelige sjeler på konstant streben etter udødelighet, som forgjengelige mennesker med en ubønnhørlig drøm om evighet i både kjærligheten og livet. Oppskriften er kanskje simpel, men borrer noen centimeter inn Oslo Spektrums publikum, til tross for at låten ikke akkurat gir fantastiske forhåpninger om hva vi har i vente på bandets fjortende album. 

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Kompromissløst maraton
Nå kommer en «number one banger», melder Robert Smith fra scenen og bandet følger opp med den obskure låten «Cold» fra det alvorlig triste albumet Pornography. Det er beskrivende for konserten. Den er kompromissløs og et hensynsløst sveip over en enorm karriere. 

For ja, det er langdrygt som ventet, og i blant tenker man tanken på hobbyanmelder Erik Valebrokks famøse anmeldelse av bandet på eksakt samme scene i 2016. De lød som «en kasse kaniner», skrev han og kalte dem en slags «gothmusikkens svar på Spinal Tap». 

Veldig funny, men feil. For som alltid er det, og skal det være, noe performativt og latterlig over det makabre ved The Cure, som når «Fascination Street» spilles lekent til sprudlende discofarger og Robert Smith lirer av seg to-tre uelegante dansetrinn. Det er dette som gjør at tivoli og sukkerspinn alltid hører med når man skal beskrive det sørgelige ved The Cures musikk. 

Dette kommer aller best frem i låter som «Lullaby» og den åpenbare publikumspleaseren og (ironiske) gladlåten «Friday I’m In Love». 

Utenforskapets band
Popen har alltid vært en uløselig del av The Cure. Det som har gitt bandet den uunngåelige posisjonen i rockehistorien er tross alt måten de sømløst blander begavet popsensibilitet inn i sitt helt egne og ufravikelige uttrykk. 

I Oslo Spektrum var The Cure kompromissløse når de over 27 låter manet frem sin monumentale historie som utenforskapets aller kjæreste band. 

ANNONCE