Artikkel

Et av pophistoriens mørkeste album

Det spiller ingen rolle om vi alle dør, er mantraet på The Cures avgrunnsdype album Pornography. Det spørs om noen låter herfra spilles i Oslo Spektrum 12. oktober. Vi dykker ned i det likevel. 

Slåsskamper, syreturer og mareritt. Pornography er et mesterverk, men det krevde litt blod, svette og håpløshet. Velkommen inn i verdenen til bandets, og kanskje pophistoriens mørkeste album noensinne.

Det første en bakfull Robert Smith sa da han møtte sin barndomshelt David Bowie på 90-tallet var: "Vi kan i det minste være enige om at ingen av oss har gjort noe bra siden 1982". Det er lett å forestille seg ham der, melankolsk og med det samme sardoniske smilet som den virale "memen" hvor en overentusiastisk TV-reporter under Rock & Roll Hall Of Fame-seremonien tidligere i år utbrøt "Are you as excited as I am?" som han ganske enkelt svarer "By the sound of it, no ..."

"Jeg visste at dette var slutten"

1982 var året da The Cure, i skyggen av Ian Curtis' selvmord, ga ut sitt mørkeste og den gang mest banebrytende album. "Jeg ønsket å gi opp. Først ville jeg si "fuck off", og så skulle vi skille lag", sier Smith. "Uansett hva som skjedde etterpå, ville jeg i det minste ha satt et avtrykk. I det øyeblikket vi startet på Pornography, visste jeg at det var over."

Med den kontroversielle albumtittelen og den noe nihilistiske åpningsreplikken "It does not matter if we all die" banet de vei for sjangeren vi i dag kaller goth. Det er nok å bare ta et glimt på samtidsband som Drab Majesty, Kælan Milka eller She Past Away for å forstå albumets tidløshet og innflytelse også i dag.

Kjernen i albumets desperasjon og galskap består av Lol Tolhursts mantralignende trommer, Simon Gallups atonale basspassasjer og Robert Smiths avgrunnsbrøl og effektgjennomvåte gitarsløyfer. Likevel er det langt fra like minimalistisk som de to foregående albumene – Seventeen Seconds and Faith – som sammen med Pornography danner en slags doom and gloom-trilogi før de begynte å flørte med mer tilgjengelig popmusikk med låter som "Let's Go To Bed", "The Lovecats" og "The Walk".

"Jeg ville lage et fryktelig album"

Selv under demoopptakene var det dårlig stemning innad i bandet. Spesielt siden Simon Gallup følte at Smith snart ville forlate The Cure for Siouxsie And The Banshees, hvor han tidligere hadde jobbet som gitarist. Stemningen ble "lindret" ved å droppe syre og gå rundt og hallusinere på gatene i London. Stemningen ble knapt bedre under selve albuminnspillingene i RAK Studios. Tanken var at de skulle ha jobbet med Kraftwerks produsent Connie Plank, men han døde før de kom så langt. Valget som produsent falt i stedet på Phil Thornalley, som senere skrev 90-tallsplagen "Torn" av Natalie Imbruglia; delvis fordi de likte det han hadde gjort med Psychedelic Furs, men hovedsakelig fordi han var et ungt ansikt og Robert Smith hadde blitt stadig mer besatt av ungdom. "Phil var så hyggelig mot meg, og jeg var så forferdelig den gang. Det var feil av ham å være så snill når jeg var alt annet. Jeg ønsket å lage et fryktelig album, og han var skeptisk til gitarlyden min. Det var ment å høres dårlig ut!"

Besatt av mentalsykehus

Under innspillingen flyttet bandet mer eller mindre inn på Fictions plateselskapskontor og døgnrytmen ble mer og mer vridd. De forlot leiligheten rundt ti på kvelden for å gå på puben før de vaklet inn i studio, hvor de deretter inntok ulike stoffer og jobbet hele natten. Om morgenen, da Kim Wilde, som spilte inn i rommet ved siden av var vei tilbake til studio, var The Cure på vei til puben igjen. "Det hadde gått litt over styr", skriver Lol Tolhurst i sin nylig utgitte selvbiografi Cured: The Tale Of Two Imaginary Boys. "I det ene hjørnet av studioet hadde vi bygget et fjell med tomme ølbokser. Det ble mye. Etter en stund kunne man gjemme seg bak dem."

En usunn tilbøyelighet til psykiske lidelser blandet med konstant festing blant et berg av tomme ølbokser drev bandet til randen av galskap, men det var også oppskriften på det mest håpløse albumet verdens tristeste band noen gang har gitt ut.

Under de siste turneene hadde Robert Smith også blitt besatt av mentalsykehus, spesielt tanken på hva som ville skje hvis han selv ble innlagt. "Jeg tenkte på hvordan eksistensen min hadde sett ut, hvordan jeg hadde blitt behandlet. Det kunne ha skjedd meg. I stedet for å synge foran et publikum, hadde jeg sunget mot en vegg."

Sampling av pornodiskusjon

Etter "One Hundred Years" brutale åpningsriff kommer "A Short Term Effect" som omhandler en pasient som tegner groteske mennesker og deretter drømmer mareritt der tegningene får liv.

"The Hanging Garden" er den eneste singelen fra Pornography. Selv om den aldri klatret høyere enn nummer 34 på den britiske singellisten, fikk den en renessanse i en omarbeidet form på soundtracket til kultfilmen The Crow, den siste filmen som Brandon Lee spilte i før han, akkurat som sin far Bruce , døde etter en ulykke under filmingen.

"A Strange Day" bryter litt ut fra resten og er albumets eneste hint til en poplåt. I et mer gotisk univers ville det vært den og ikke Bow Wow Wows "I Want Candy" som ble sommerplagen i 1982.

"Subsequent Cold" er videre en slow-burner, men fortsatt albumets kuleste sang. Tekstlinjen "Your name like ice into my heart" (som også kommer tilbake noen år senere på "Last Dance") løper kaldt oppover ryggen.

Og så til slutt til tittelsporet: Påvirket av Brian Eno og David Byrnes eksperimentelle samarbeid My Life In The Bush Of Ghosts, er en samtale mellom feministikonet Germaine Greer og Monty Pythons Graham Chapman samplet på tittelsporet. De diskuterer porno.

Bandmedlemmer i slagsmål

Hvis det var dårlig stemning i bandet da de spilte inn Pornography, utartet det seg voldsomt på den påfølgende Fourteen Explicit Moments-turneen. Etter en spillejobb i Strasbourg, kom Smith og Gallup i en knyttnevekamp med hverandre, noe som resulterte i at de begge tok første flytur hjem, med bare noen få spillejobber igjen av turneen.

En stund lekte Tolhurst med ideen om at medlemmer av oppvarmingsbandet Zerra 1 skulle ta på seg parykker og kle seg ut som Smith og Gallup, men det ble ikke nødvendig. Robert Smith ble overtalt av sin far til å dra tilbake og fullføre spillejobbene med den begrunnelsen at fansen faktisk kjøpte billetter for å se dem, og hvis du har forpliktet deg til noe, må det gjennomføres.

Den siste spillejobben på turneen fant sted på den eldgamle Ancienne Belgique i Brussel. Avslutningslåten var som vanlig "Forever", men denne gang hadde Smith bestemt seg for å spille trommer, noe han aldri før hadde gjort foran et publikum.

Gallup ville ikke være dårligere, så han byttet instrument til gitar. Tolhurst, som aldri hadde holdt i en bass før, ble dermed sittende igjen med bassen mens bandets roadie Gary Biddles gikk på scenen og begynte å synge "Smith's a wanker, Tolhurst's a wanker, only Simon's worth anything in this band".

Det hele endte med at Smith kastet trommestikkene sine mot Biddles og gikk av scenen. Dagen etter fløy de hjem til London, og Smith n ektet å utveksle et eneste ord med Gallup på 18 måneder.

The Cure var nesten døde. Likelve hadde de akkurat laget et av de mørkeste albumene gjennom tidene. Hvordan de kom tilbake og ble et av 80-tallets største alternative band er en annen historie.

FØLG GAFFAs SPILLELISTE «OLD MUSIC FRIDAY».

Der finner du låter som har vært relevante på GAFFA.no den siste uken. Det være seg The Cures «One Hundrer Years», Thåströms legendariske pønkband Ebba Grön, nå albumaktuelle Madrugadas klassiker «Hands Up – I Love You» eller den udødelige Beatles-låten «While My Guitar Gently Sleeps». 

ANNONCE