Artikkel

GAFFA kårer 80-tallets beste låter – 15.-1. plass

GAFFA.no – alt om musikk!

En 80-tallsfeber har faret som et spøkelse over redaksjonen den siste tiden.

GAFFAs helt egen Jim har derfor samlet trådene og kåret de aller beste låtene fra det sagnomsuste 80-tallet. Vi begynte nedtellingen fra 30 til 16 forrige uke. Nå følger vi opp med de gjeve plassene frem mot 1. plassen.

Se fullstendig spilleliste nederst i saken.

15. Kraftwerk - Computer Love (1981)

Det er tydelig at det er en glede og menneskelig varme i musikken til synthpionerene Kraftwerk, som aldri kunne vært skrevet av A.I.-roboter. Det er en lengsel etter kjærlighet og menneskelige møter under de ensomme nettene foran skjermen, når du ikke helt vet hva du skal gjøre. Hvis det føles kjent i en moderne kontekst, spådde Kraftwerk denne eksistensen allerede på 80-tallet.

14. U2 - With or Without You (1987)

En basslinje sniker seg inn i balladen som beskriver kjærlighetens dualitet, mens gitaristen The Edge setter den mystiske stemningen og sangen stadig vokser seg sterkere og sterkere. «I can not live with or without you» synger Bono i refrenget mens han konstaterer at han verken har noe å vinne – eller noe igjen å tape.

Kjærlighetssanger er vanligvis blodige og sentimentale, men her beskrives kjærligheten for en gangs skyld på en intelligent måte, hvor Bono ser konflikten i det å være en turnerende musiker som vil utforske sine lyster og samtidig være en trofast ektemann til det faste punktet han har hjemme.

13. Madonna - Into The Groove (1985)

Madonna skapte sitt mest dansbare mesterverk for lydsporet til filmen Desperately Seeking Susan. Tittelen Into The Groove taler for seg når popdronningen inviterer til dansegulvet for at man skal bevise sin kjærlighet for henne. Til tross for at undertegnede ikke besitter noen videre rytme i sin stive kropp, vil man ikke at kvelden skal ta slutt så lenge Into The Groove spilles på repeat.

12. Grandmaster Flash & The Furious Five - The Message (1982)

Grandmaster Flash And The Furious Five er et hiphop-kollektiv fra det sørlige Bronx i New York som ble dannet på slutten av 70-tallet og som ble en av pionerene innen hiphop-sjangeren. Hitlåta deres The Message fra 1982 var en sterk bidragsyter til at gruppen ble innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame i 2007 som tidenes første hiphop-artister. Budskapet om et samfunn der politikere ikke klarer å ta vare på innbyggerne, formidles gjennom stresset som fattigdom og elendighet skaper i en by, og det var lett å ta til seg når det ble fremført over en funky bass og en hook man ikke får ut av hodet.

11. When In Rome - The Promise (1987)

Debutsingelen fra det britiske bandet When In Rome ble også deres største suksess. Løftet som ble gitt var trolig påvirket av at sangeren Clive Farrington nylig hadde gått gjennom et samlivsbrudd. New wave med smak av synthpop dominerer lydbildet der de prøver å nærme seg New Orders måte å skape en slags dansevennlig rockemusikk som også får oppmerksomhet på hitlistene.

10. DAF - Der Mussolini (1981)

Den tyske elektropunkgruppa DAF, en forkortelse av Deutsch Amerikanische Freundschaft, ga ut den noe kontroversielle Der Mussolini som første singel på bandets tredje studioalbum Alles Ist Gut. Det ble en internasjonal hit som fikk folk på EBM-dansegulvet til å svinge seg løs i dansemoves inspirert av fascistiske ledere som Mussolini og Hitler og en religiøs figur som Jesus over industriell dansemusikk. Det kan ses på som et slags hån mot de som i sin maktposisjon har forårsaket enormt mye død og lidelse.

9. Guns N 'Roses - Sweet Child O' Mine (1987)

Det innledende riffet til den legendariske rockegitaristen Slash er så hjerteskjærende vakkert at det knuser alt omkring seg, selv om det først ble skrevet som en spøk. Den litt nedadgående sjangeren hardrock var plutselig på alles lepper igjen da Guns N 'Roses slapp sitt debutalbum med en appetitt for ødeleggelse. Da ble de raskt verdens største band, og av åpenbare grunner.

8. Depeche Mode - Never Let Me Down Again (1987)

En dramatisk synthloop setter tonen før de Led Zeppelin-tunge trommene gjør sitt inntog og Dave Gahan tar oss med på en rus-lignende og euforisk reise. «I'm taking a ride with my best friend, I hope he never lets me down again» sang han i 1987 og ni år senere tok han overdose på en dødelig blanding av kokain og heroin. Hjertet hans stoppet i to minutter før han ble gjenopplivet av ambulansepersonell.

7. The Smiths - This Charming Man (1983)

Det britiske popbandet The Smiths debuterte i 1983 og fikk sin første hit med This Charming Man samme år. Suksessen ble ikke langvarig da gruppa ble oppløst fire år senere, i 1987, fordi det lyriske geniet og sangeren Morrissey ikke lenger kom overens med den like briljante gitaristen Johnny Marr. Men allerede på sin andre singel fant de den perfekte balansen mellom sine unike sider i dette lystige verket.

Chris Isaak - Wicked Game (1989)

Softrock vekker vanligvis ikke store følelser, men singer-songwriter Chris Isaak vet nøyaktig hva han gjør når han trekker i hjertestrengene i balladen Wicked Game. Kjærlighet er ikke logisk, og noen ganger trekkes man mot mennesker som ikke nødvendigvis er bra for en.

"I never dreamed that I'd meet somebody like you,

And I never dreamed that I'd lose somebody like you"

Takket være David Lynchs film Wild At Heart fikk den et gjennombrudd som snart ga gjenklang verden over.

5. Another Sunny Day - You Should All Be Murdered (1989)

Et drivende trommetempo ønsker velkommen en indiepoploop på gitaren og en pumpende bass der sangeren Harvey Williams går rett på sak i innledningen.

"One day, when the world is set to rights,

I'm going to murder all the people I don't like"

Alle han ikke liker får seg et spark i denne fantastiske poplåta som lukter The Smiths og ble utgitt på ikoniske Sarah Records. Og kontrasten mellom den tilsynelatende myke upbeat-låta og den brutale teksten er i perfekt symbiose.

4. Alphaville - Forever Young (1984)

Det tyske synthpopbandet Alphaville gikk for direkte knockout på debutalbumet Forever Young som kom ut i 1984. Bandets signaturballade var egentlig ment som en upbeat dansegulvlåt, men fant aldri veien riktig dit selv om de visste at de hadde noe spesielt på gang. Det var først da de drivende trommene forsvant etter ønske fra produsent Andreas Budde og tempoet ble satt ned at den fant formen som skulle gi både bandet og låta evig liv.

I 1949 var den kalde krigen en slags sovende krig som fortsatt herjet og delte Tyskland i to deler, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Hovedsakelig USA, men også Frankrike og Storbritannia sto på den ene siden og Sovjetunionen på den andre, med hver sin ideologi etter slutten av andre verdenskrig i 1946, som førte til delingen av det okkuperte landet.

Alphaville vokste opp i Münster, Vest-Tyskland, under konstant trussel om atomkrig. Og dette formidles i de innledende linjene til Forever Young som:

"Let's dance in style, let's dance for a while,

Heaven can wait we're only watching the skies,

Hoping for the best, but expecting the worst,

Are you gonna drop the bomb or not?"

Det var imidlertid ikke dette ungdommene på 80-tallet i Skandinavia tenkte på da de klinedanset på skoleballet til balladen, men i stedet ble budskapet om evig ungdom i refrenget forstått som en oppfordring til å leve livet maks:

"Forever young,

I want to be forever young"

De forskjellige scenariene som sangen byr opp til dans med skjærer seg egentlig ikke. I forbindelse med en krigstrussel der den første bomben kan falle når som helst, er det likevel ikke bare redsel og tragedie man opplever. Det er også en følelse av å måtte utnytte livet fordi hver dag kan være den siste. Alphaville levde altså under denne trusselen da USA og Sovjetunionen sto på hver sin side og spente musklene, og Vest- og Øst-Tyskland sto fremst i rekkene.

3. Orchestral Maneuvers In The Dark - Enola Gay (1980)

Det britiske synthpopbandet Orchestral Maneuvers In The Dark (ofte forkortet OMD) ga ut den nå klassiske Enola Gay da 80-tallet bare var inne i sitt første år. Det er en antikrigslåt om den første atombomben som ble sluppet i krig. Dette over Hiroshima i Japan med det amerikanske flyet kalt Enola Gay under andre verdenskrig. Synthloopen som herjer refrenget er så genial at man nesten, bare nesten, tilgir menneskeheten alle grusomhetene.

2. The Field Mouse - Emma's House (1988)

Debutsingelen Emma's House av indiepopbandet The Field Mice har en sterk duft av twee og ble utgitt på det nevnte ikoniske plateselskapet Sarah Records i november 1988. Over varme melodiske poploops som er til å dø for, males det et melankolsk bilde av en tidlig morgen på kaia hvor kulden trenger gjennom bomullsgenseren. Og et hus som nå står tomt gir låta en foruroligende nerve der man selv må fylle ut historien.

1. The Cure - Plainsong (1989)

Stillheten brytes først når en nesten uhørlig intro av et klingende vindspill på drøyt 20 sekunder blir angrepet av en stor svulstig orkestersynthloop med tilhørende tung bass og sakte unik tromming som også bærer minner av torden. Det føles som å ha kommet til himmelen og en atmosfærisk, men samtidig distinkt gitar bygger videre på stemningen og låta blir utrolig nok bare enda vakrere.

Det tar litt over to og et halvt minutt før den ikoniske sangeren Robert Smith i det britiske, gotiske og teatralske popbandet The Cure når mikrofonen for å nærmest hviske teksten som utgjør de gjenklingende, kalde, regnfulle og mørke linjene om jordens undergang og død som ligger over den varme lydmatten. Deretter, strålende uventet og brått avsluttes versene med «then you smiled for a second», som for å gi et slags håp.

Aldring var smertefullt for en popstjerne som Robert Smith, og da bandet skulle gi ut sitt åttende album i 1989, samtidig som han selv nærmet seg 30-årskrisen, ønsket han å oppnå noe som hadde lengre levetid enn en popsingel på radioen. Han vendte blikket innover i avsmak for bandets økende popularitet og begynte å eksperimentere med psykedeliske stoffer, noe som skulle skape den drømmeaktige og svulstige produksjonen på albumet Disintegration som i dag av mange anses som deres hovedverk.

Det er ikke rart med tanke på at Plainsong er den sterkeste albumintroduksjonen noensinne. Den fungerer som en høytidelig seremoni som igangsetter ritualet som utgjør denne plata, og som utrolig nok klarer å leve opp til den enormt sterke innledningen flerfoldige ganger. Her anvender de sin klassiske poplåt-oppskrift, men kompliserer dem til det ugjenkjennelige i buldret av høytidelige salmer.

Lydbildet er melodiøst, men samtidig like storslått og klangskapende som en kirke der frontmann Robert Smith opptrer som prest og messer ut sin elendighet mens varme synther og ekkogenererende gitarer opptrer sammen i denne apokalyptiske verden. Det er et genialt grep å legge låta først på albumet i stedet sist som ville vært det mer naturlige. I stedet griper de uvanlige og grandiose harmoniene lytteren allerede ved første tone.


Hør hele listen her, fra 30. til 1. plass:

ANNONCE