En kulinarisk analyse av hiphop-duoen Tøyen Holdings tekstlige univers.
De eier kanskje kåk på Østkanten og snakker breialt om damer og fitte, men deres åndelige hjemsted tilhører Burgund. Ghettoen er i ferd med å bli dannet, og Tøyen Holding viser vei med sin over gjennomsnittet sofistikerte meny.
Den Oslo-baserte hiphop-duoen Tøyen Holding skriver kanskje landets råeste og rikeste raptekster, og et tema som går igjen er skamløs fleksing med mat- og vinreferanser.
Hva er det egentlig de snakker om?
Det var spørsmålet GAFFA-redaktør Geir Magne Staurland stilte meg etter å selv ha gjort et lengre intervju med Fredfades og Mest Seff i Tøyen Holding. Staurland hadde fått servert atskillige oster, Tomme de Savoie, pateer og tilhørende vektig vin i særklasse.
– Kan du matanmelde Tøyen Holding, og sjekke om biffen er mør? foreslo Geir.
– Er det tomme luftslott, eller en deilig, sofistikert meny å lete frem i musikken deres?
Jeg tok velvillig på meg oppdraget. Ikke bare er Fredfades i hiphop-duoen kjent for å snurre superlekre plater som det åpenbart ligger mye flid bak. Han er ofte å observere på Nektar vinbar med makkeren Mest Seff, der han sipper i seg noen edle dråper Montrachet, området som står bak noen en av de edleste hvitvinsdruene i verden. Det er til å bli pokker så misunnelig av.
Jeg må innrømme at en slik livsstil appellerer hos meg, som tross alt er oppdratt av en far som moste atskillige hvitløksfedd og tilsatte mystiske ingredienser i barnematen fra Rema 1000 for å løfte kvaliteten noen hakk. «Skikkelig mat og skikkelige holdninger», var min fars mantra. Og den unge Kleive bæsjet grønt mens gourmeten i henne vokste!
I forkant av min analyse lyttet jeg til et intervju med Fredfades på P3 i sommer. Fredfades ble som vanlig oppfordret til å dele noen livsnytertips, men forklarte også hva som er greia med den nye trenden. Han hevdet at han ikke satt med svarene, men at vin og mat kanskje var blitt gjort mer tilgjengelig spesielt gjennom Vin&rap med Aron. Men tendensen er på ingen måte noe nytt under solen. Som Fredfades selv sier:
– Jeg har jo sett Tupac flekse med noe jævlig bra riesling.
Verdens mest populære musikksjanger fungerer som brobygger mellom folket og en verden som frem til nå har vært utilgjengelige – men ikke desto mindre lokkende – attributter; ghettoen bringer en «mer menneskelig stemme» til vindrikkingen. Rolex og Ferrari, som historisk har vært statussymboler i sjangeren, er nå erstattet med dyre vinflasker.
Bare ta Snoop Dogg som eksempel. Han har som så mange andre lansert sin egen vin, og anser det «en naturlig utvikling av eget liv».
– Jeg var en skikkelig hardbarka fyllefant. Det gikk utelukkende i Gin & Juice og Hennessy, men når jeg intellektuelt tok meg sammen, erfarte jeg at vin forbedret tankegangen min, har Snoop Dogg uttalt.
Hiphop-legenden ønsket ganske enkelt å eldes som god vin. Lignende tankegods finner vi hos Tøyen Holding. Heng med.
Personlig utvikling på restaurant
Vi spoler noen år tilbake. I 2017 gav Fredfades og Mest Seff ut debutalbumet Tøyen Holding. På denne tida var gutta «dem som snuten løp etter, med drømmer som et ghettobarn». Tekstene reflekterer de storslåtte drømmene:
Har kvinnfolk i sengen min som blir snudd som en kassett
Mens fremtiden til gjengen min er lysere enn en falsett
(Tøyen Holding – Brett Li)
Tekstene står ikke til påske, men hvem faen bryr seg? Tøyen Holding lager breial og rølpete shit som er episk, ifølge dem selv. Skiva blir en suksess, og gutta opplever trolig en av deres mest påtagende triumfer. Men det er først tre år senere, når Tøyen Holding 2 kommer ut, at det blir riktig spennende for den gastronomisk interesserte.
En personlig utvikling har tatt sted. Hverken lydsporene eller tekstene er til å kjenne igjen fra første plate. Hva har skjedd? Gutta har ganske enkelt begynt å spise middag ute på restaurant. Hverken mer eller mindre. Man kan nærmest se for seg hvordan de tilsynelatende enkle rapperne fra Østkanten får servert en så raffinert rett på Nektar at de nærmest får hjertestans av Stendahl-syndromet som nå skyller over dem...
Gutta, og kanskje især Fredfades, innser at han liker ting som er enkelt og bra, og det går altså opp for ham de gangene han henger på restaurant. Jeg siterer fra et intervju med Jazznytt:
– Jeg begynte å spise ute mens jeg fortsatt lagde fucked up fusion-hiphop med 20 forskjellige elementer og hvor jeg brukte mye tid på å blande masse ting som kanskje er best ublandet, sier vår mann.
Slike inspirasjoner kan man lære av, forklarer Fredfades videre. Dette er grunnprinsipper som på ingen måte bare gjelder for musikk og mat. Via besøkene på hovedstadens beste restauranter lærte Tøyen Holding hvordan kontraster fungerer, hvordan rekkefølgen av ting skaper andre typer dynamikk, eller ganske enkelt hvordan rene, krystallklare smaker kan virke langt mer overbevisende enn det visuelt slående.
Duoen erstatter damejakt og pikk-snakk med tunge, gastronomiske referanser. De raffinererer språket på hver sin måte (den ene hakket mer virtuos enn den andre), koster på seg noen dyre flasker i samlingen – og blir sanne aristokrater. La oss se på et eksempel fra Tøyen Holding 2:
(...) Hvis den ikke er designer, toucher jeg ikke pizza
Kompetansen er spiss, som øra til en alv
Drikker masse hvitt i fra Jura som en kalv
(Tøyen Holding – Jura)
Gutta har nok vært utenlands, spist og drukket seg gjennom atskillige bistroer og lært den stolte, og til dels, arrogante franske kulturen å kjenne. Kanskje er det den mest ivrige av dem, Fredfades, som har introdusert makkeren for det gode liv. Selvtilliten til Mest Seff er det i alle fall ikke noe å si på:
Vi er den gode smaken, putra lenge som en sauce
Alt annet blir standard, det er ulempen med oss
(Tøyen Holding – Fallskjerm)
Duoen har nok smakt seg gjennom en hel del rå østers, råtne oster og edelmugg-viner på dette tidspunktet. Jo mer stinkende, jo bedre, er regelen. En ekte gourmand søker tross alt, som Anthony Bourdain hevdet et sted, risiko i enhver rett. Tøyen Holding har dessuten knyttet en hel del kontakter i den norske mat- og vinbransjen. Deres foretrukne scene har i flere år vært satt til Oslovelo, og vinen som blir servert nederst på Løkka kan jo bli hvor snobbete som helst.
Tøyen Holding har ganske enkelt kalibrert; sett sine liv i sammenheng. Og forandringen er mildt sagt påfallende. Gjennom de neste låtene finner vi verken kompliserte beats eller kompressorer. Duoen jobber mer med essensen.
– Om essens
en ikke er bra er det ikke noe vits i å sitte og pimpe på det, har Fredfades uttalt et sted. Når det blir et slit å forsøke å finne opp hjulet i stedet for å ha det gøy, lage noe som er basic og bra, jobber man i feil retning. Duoen er ikke interessert i å bruke krefter på blindgater. Det er det samme med restauranter, hevder Fredfades.
– Jeg syns ikke det er noe fett med sånn Maaemo-mat, sier han.
Jævelen er rebelsk på papiret, men tvers gjennom aristokrat i sinnet; han har sansen for tradisjoner som har fungert i mange hundre år og som fremdeles er digg. Denne holdningen gjennomsyres i Tøyen Holdings musikk: – Det er greia med Tøyen Holding, å lage noe bra med enkle ingredienser, sier Fredfades i intervjuet med Jazznytt.
Men holder ingrediense
ne mål?
En gastronomisk vandring
La oss nå ta en kulinarisk vandring i de gastronomiske referansene til Tøyen Holdning. Er produsentene så gode som de skal ha det til? La oss se på fire strofer, her ført i pennen av Fredfades, som tross alt snakker mest om mat og vin:
(...) jeg drikker Montrachet
med en børsmegler
Sjøsetter snekker, spiser sprøstekte rødspetter.
Sprøstekte rødspetter
er ikke like luksus og erkefransk som Sole á la Meunière - (sjøtunge på fransk), men det er nok smart å spise en forholdsvis rimelig fisk til den fryktinngytende dyre vinen en gang iblant også.
Montrachet må nemlig kommenteres. Det er jo ikke hvilken som helst produsent han smugler over tollen etter en spillejobb i Viva La France. Det er jo ikke det. Vi snakker noen av verdens ypperste vindruer. Montrachet fra Burgund har vært verdensberømt for sine tørre, men ikke desto mindre saftige, gylne og rent ut kongelige hvitvinsdruer siden det 16. århundre. Prisene er så svinaktig høye at de fleste av oss bare kan drømme om å smake på én i løpet av vårt stakkarslige liv.
Vi fortsetter:
(...) Fredfades he
nger kun med ryper som er ville
Krydderbrød med gåselever kirsebær persille
Sukk. Gåseleveren er hedonisme på høyt nivå. Og det er her Fredfades blir så komisk tradisjonell. I Frankrike er det fremdeles slik at den gamle skolen holder seg demonstrativt for ørene når det snakkes om dyretortur, av den enkle grunn at GÅSELEVER ER EN FORDUMS STOLTHET. Noe sier meg at Fredfades er litt den samme typen. Han er tross alt typen som:
Drikker champagner, spiser ristede kastanjer
Skyller ned Okapi med no Camillo Donati
Før jeg parer no tataki med no kroatisk oransjevin
Fuck it, jeg stikker og griller et marsvin
Desserten blir grissini med pistasjkrem
Her får vi servert de
t beste fra Frankrike, Italia og Balkan i skjønn forening. Kroatia som gastronomisk nasjon har fått enormt oppsving de siste ti årene, og det har selvsagt Tøyen Holding skjønt lenge før oss andre. Grissini med pistasjkrem er kanskje den kjedeligste desserten de kunne ha kommet opp med, men igjen handler det vel om å veie opp for det jævla marsvinet.
(...) Sabler kun bobler på Jura Chardonnay
Mest Seff er Puff Daddy sånn som Jacques Puffeney
'96 Chardonnay fra Domaine Rolet
Vin Jaune fra '83, med nøtter og comte
Jura – verdens feiteste meierdistrikt, gjentas nok en gang, og her kan det passe med en parentes for å illustrere hvilken innflytelse denne Fredfades faktisk har. Det er rent sjeldent at Jura er blitt nevnt som et område verdt å følge med på, med unntak av vin jaune, som allerede var verdsatt av det franske hoff under middelalderen og fremdeles betraktes som en raritet. FredFades drikker forresten mye jaune til ostefatet sitt, men han flekser altså med så hissige mengder Jura fra Domaine Rolet på sosiale medier at Vinmonopolet nærmest føler det som en borgerplikt å importere vin fra den lille produsenten. Jeg husker fremdeles vinåret 2020 i Oslo som om det var i går: Domaine Rolet var så godt som utsolgt til enhver tid. Og dét blant nordmenn som tror at knusktørr, chrisp vin fra Chablis er det eneste som gjelder.
Det foregår en (ut)dannelse av ghettoen
Tøyen Holding har stil. Jeg må innrømme at jeg har sansen for deres skamløse fleksing av mat - og vinreferanser. Det kan være en god ting at vulgær kitsch erstattes med gjennomtenkt minimalisme. Der det ligger noe pretensiøst og svulstig i kitschen, «en form for forgylt elendighet som dekker over en menneskelig mangel», som forfatter Axel Jensen en gang uttrykte det, finner vi noe ytterst menneskelig i den nye trenden – uavhengig av prislapp.
Vinen er ikke bare historiens eldste drikk og et førsteklasses fludium. De edle dråper er også rene, intellektuelle uttrykk som sier noe om oss. Alt du erfarer er med på å forme deg, husker jeg at min venn Øyvind sa på fylla en gang; et møbel, en bok eller en vinflaske kan fungere som et utstillingsvindu inn i ditt liv og dine erfaringer. De uåpnede flaskene sier også en hel del: de utgjør et slags vinkart over hvem du kommer til å bli og hvem du ønsker å være.
Man kan selvsagt argumentere for at vin som identitetsmarkør er like banalt som Rolex-klokkene på 2000-tallet, og at selvfremstillingen gjennom det vi spiser bare forer realityshowet om oss selv ytterligere. Vin er narsissisme for viderekomne, så å si. Samtidig tenker jeg at det ikke er så gærent at det ikke er godt for noe.
At dagens hiphop-ere velger å sette seg i baren på Le Benjamin for å spise sjøkreps i godt lag fremfor å søke glemsel i en mørk, råtten kjeller kaller jeg et fremskritt; det er gjerne i det offentlige rom - i møte med andre, i nye omgivelser, at refleksjonen settes i gang og idéer oppstår. I bistroene og cocktailbarene sitter en ny generasjon musikere og snuser etter konfliktstoff.
Tøyen Holding hevder kanskje selv at vinverdenen er blitt mindre jålete. Dem om det. Jeg tror nettopp den pretensiøse livsstilen, viljen til å fokusere mer på kvalitet over kvantitet, tvert imot er med på å «utdanne» en ny generasjon mat - og vinkjennere. Både Fredfades og Mest Seff mener alvor, det gir dem pondus. Og smaken deres står til toppkarakter.
Johanna Holt Kleive (f. 1993) er matanmelder i Subjekt og frilansskribent for blant annet Ren Mat og Jazznytt. Hun er utdannet litteraturviter og spiller i blackmetal-bandet Witch Club Satan.
