Vi fortsetter vår nye spalte og har igjen samlet et knippe anmeldelser som både har rystet og rørt oss. For når alt kommer til alt, hvem anmelder anmelderen?
Viktigst denne gangen er det at vi endelig har fått det svart på hvitt. TIX har klart det: Han har kneblet musikkjournalistikken. Aftenpostens Eivind August Westad Stuen kroner en tekst full av unnskyldninger og forbehold med følgende:
«Jeg er nok ikke er den største tilhengeren av TIX’ musikk. Samtidig erkjenner jeg effekten han har på lytterne. Hvis han kan få ungdom til å snakke om det som er vanskelig og vondt, er det kanskje ikke så interessant hva vi musikksynsere mener.»
Ja, la oss anmelde musikk på premisset om hvem som får ungdom til å snakke om det som er «vanskelig og vondt». Og la oss «musikksynsere» legge til grunn før enhver dom at det vi skal til å si ikke er interessant.
Vi trodde det bare var middelaldrende kvinner i kommentarfeltet på Facebook som har slått ring rundt gimmick-mannen med solbriller og russebånd, men den gang ei.
En som der i mot ikke har latt seg kue, er Even Kaushik i Under Dusken, som så lavmælt skriver at «å lytte til dette 24 minutters rælet av et album er det nærmeste man kommer et personlig helvete».
Noe positivt kom ut av anmeldelsen, Kaushik kaller nemlig albumet for et mesterverk av gassbelysning og manipulasjon. Ja, et ekte «salgstrix».
Om det er frykt som er drivet bak at så få vil legge seg i Kauhiks spor, så kan vi forstå det. I GAFFA fikk vi en av Norges mest streamede artister til å anmelde den nye plata til TIX, men artisten trakk seg rett før, i frykt for hevnaksjoner. Det er faktisk helt sant.
Er det bare fryktløse studenter som tør nå om dagen? Er det ingen som hørte på det Raymond Teigen Hauger sa til Morgenbladet i 2019?
HVOR ER ANDERS GRØNNEBERG?
Neida. Men helt alvorlig talt: HVOR ER EGENTLIG KIM KLEV?
Ryktene skulle lenge ha det til at Norges høyt aktede nasjonalslakter hadde gitt seg en gang for alle. Han var etter sigende allerede i gang med å hjelpe alle musikerne han har ødelagt det siste tiåret. Vi trodde han rundet av sin anmerlderkarriere i Vårt Land, som et slags første steg i angeren og syndsforlatelsen over de mange blodige tekstene. Etter dette la han nemlig fra seg pennen og bega seg ut på psykologi-studier – muligens med offentlige halshoggingstraumer som ekspertfelt.
Men for bare et par dager siden dukket det sannelig opp en fyr kalt Kim Klev i Ballade. Mannen har altså akkurat samme navn, men vi er usikre på i hvilken grad det er snakk om den faktiske Klevereven. Det nærmeste vi kommer en kritikk i denne Jenny Hval-anmeldelsen er nemlig følgende helpassive setning: «Selv om det er mye jeg liker ved skiva, så får jeg imidlertid ikke helt tak på den som helhet».
Det har lenge sett ut til at det er Espen Borge i P3 som er Norges neste Klev-håp. Han har ihvertfall noe av den samme surmaga og hensynsløse pennføringen, men i motsetning til sin forgjenger er han ganske mange hakk mer snål. Vi kommenterte det forrige gang, og vi må kommentere det igjen.
I sin anmeldelse av Sondre Justad skriver Borge om de høye forventningene. Han hadde høye forventningeer til En anna mæ, presiserer han, «om ikke skyhøye, så i alle fall på nivå med den høyeste stigen på Maxbo».
OK? Er du midt i et flyttelass, eller hva er det du driver med, Borge? Og hvor høy er egentlig den høyeste stigen på Maxbo?
Da liker vi bedre presisjonen i Dagbladets anmeldelse av samme plate. Torgrim Øyre har hentet nok ut av de «intime», «nakne», «nære», «sårbare» tekstene til Justad til å banke i bordet med høydetaljert informasjon om artistens fetisjmeny. Diagnose: «Justad har en åpenbar 1985-fetisj».
Det florerer i hvert fall med kreative resonnement i anmelderiet. Det nyoppstartede TBAs (To Be Announced) grunnlegger og skribent Ida Madsen Hestman holdt et våkent blikk på den fullpakkede konserten til rapperen Dave forleden dag, på speiding etter «voksne som burde vært her, og sett og lært en ting og to av dette».
Ja, Madsen Hestman måtte sikkert lete lenge for å finne sitt eget speilbilde på Sentrum Scene, da hun refererer til både Dagsrevy og fiskegrateng tidligere i anmeldelsen.
Vi er ellers mange som i nesten et tiår har lurt på hvilke briller Robert Hoftun Gjestad i Aftenposten egentlig ser og hører musikk gjennom. Nå er det avslørt, og ideologianmelder Carl Anders Brynildsen Sørheim i Universitas bør notere dersom han noen gang ønsker å ideologianmelde anmeldere.
Robert Hoftun Gjestad spør i sin sekseranmeldelse av Rosalía: «Når merker man egentlig at musikkens verden forandrer seg? Skjer det gradvis og kalkulert?»
Og så slipper han seg rett og slett løs og oppsummerer hele musikkhistorien i ett eneste åndedrag: «Skjer det gradvis og kalkulert? Eller med plutselige rykk fra unike komponister og artister som Beethoven, Bach, Elvis, The Beatles, Kraftwerk, Madonna, Nirvana, Public Enemy, The Strokes eller Billie Eilish?».
Det var altså slik det gikk for seg.
Men alt i alt var det en fin anmeldelse fra Gjestad, det må vi si. Likevel tapte han kampen om å skrive den beste hyllesten til Rosalías sjuke album. Den prisen gikk til Frida Fliflet i Klassekampen.
«Motomami» er mer interessant enn noe annen spanskspråklig musikk på listene nå. Det er innovativt, til tider dissonant og hardt, men ikke vanskelig. Det er minimalistisk, men lekent. Stadig vekk cocky, men ikke nedlatende. Til tider fløyelsmykt og klump i halsen-vakkert, men ikke patosfylt. Nå er det mer pop, mer Latin-Amerika: Reggaeton går igjen, vi er innom jazz, rap og trap, champeta, bolero og bachata. Autotune og maskingevær.»
Les hele den sylskarpe anmeldelsen her.
