Artikkel

Hvem anmelder anmelderen: Det verste (og beste) fra musikkjournalistikken

GAFFA.no – alt om musikk!

I denne nye spalten har vi samlet opp et knippe anmeldelser som både har rystet og rørt oss. For når alt kommer til alt, hvem anmelder anmelderen?

Anbefalingstyrraniet, ræl som kunne stått på trykk i Natt&Dag for 20 år siden, maktsyke mobbere og adjektivkåte synsere. Kjært barn har mange navn, men anmeldelser blir det uansett – om de har beina godt plantet på jorden eller om de vakler noe skråsikkert.

Vi gjør som de beste pedagoger i en medarbeidersamtale og starter ballet med noen gode ord.

Ando Woltmann i Morgenbladet gir oss uke for uke noen av de mest innsiktsfulle og aktuelle betraktningene innenfor musikksfæren, med en sjangerbredde de fleste musikkritikere bare kan sikle etter. Og akkurat den innsikten kom så ufornektelig til syne i Woltmans anmeldelse av Arys ferske plate For Evig.

«Og sorgen er et tomt sted. Ofte oppleves albumet som å stå på bunnen av en tom oljetank, med glatte, kalde vegger og kjenne musikkens velde stige over hodet på en. Hakkete sagtenner smeller forbi i sikksakk; sinustonene lager sin dumpe rumling; romklangen er hele veien skrudd opp til evigheten [...] Det er som hun spør seg selv om denne smerten, denne sorgen, virkelig skal vare for evig?»

Vi innrømmer at det er et sterkere bilde enn det vår egen Nicklas Christensen leverte i sin Band of Horses-anmeldelse, men det er ingen tvil om hva som er søtest. Christensen mente låtene på Things Are Great «står som en forsamling ensartede føl på en paraderekke. De er riktignok meget søte, men fullstendig blottet for enhver form for farlighet». 

Om du syns det er merkelig med føl på en paraderekke, kan det være verdt å sjekke ut P3-anmelder Espen Borges språklige bildebank. Riksanmelderen er kanskje en av landets stilistisk beste, men i det siste har vi oppdaget litt i kluss i den fremoverlente billedbruken.

«Som en labrador på vei opp av elva trenger Ary en solid risting av pelsen før hun omsider kan spise kirsebær med de store», melder Borge om Arys debutplate. Her er det nok bare å brette opp armene og se hunden på hårene - tilbake til tegnebrettet.

Men det gir seg ikke der. I en anmeldelse av Fiehs nye album «In the Sun in the Rain» skriver den samme Borge:

«Vokalist Tollefsbøl slepne og uanstrengt kule stemme gir deg følelsen av at du er på en naturvinbar du ikke er hipp nok for, hvor arkitektstudenter og Lars Vaular kjemper om hvem som kan sitere Slavoj Zizek først.»

Nå vet ikke vi hvor Borge tok dette fra, men vi gjetter på en naturvinbar han ikke er hipp nok for.

Hele anmelderiet digget Fiehs nye album, bortsett fra Blinderns o store ideologigransker Carl Anders Brynildsen Sørheim. I Universitas startet han anmeldelsen sin på følgende vis: «Når jeg hører en ny plate, prøver jeg alltid å tenke over hva som er artistens musikalske ideologi». En del av Fiehs ideologi er ifølge Sørheim litt «uggen»: konklusjonen er nemlig at flinkisene fra jazzlinja står for en belæringsideologi. Ugh! 

Men til syvende og sist likte vi egentlig Sørheims anmeldelse meget godt. Ingenting er som friskuser som tør å lempe ut brannfakler større enn seg selv. Bedre blir det når man mener noe såpass kontrært at anmelder Peder Ebbesen må reise seg opp fra sin lille stubb Flacfluss og rykke ut med brannslukningsapparat i kommentarfeltet. 

Pennen ruller og går i Norges mest leste nettavis også, med en noe smal innfallsvinkel. VGs Tor Martin Bøe hørte Synne Vos låt «Heime», men hva hørte han egentlig? «En nostalgisk rotfasthet kombinert med oppvekstskildring som distriktsentusiastene i Widerøe egentlig bør forte seg å snappe opp før noen i Senterpartiet ødelegger den med allsang på det grønne arket på neste landsmøte».

Ringreven har vært mange år i gamet og vandret Oslos gater opp og ned utallige ganger, men klarer altså ikke høre en låt om det rurale liv uten å trekke frem både Senterpartiet og Widerøe. Imponerende. 

Morgenbladets store klikkgenerator Aksel Kielland har kanskje en av landets skarpeste penner og makter alltid å finne et grenseløst høytflyvende perspektiv på alt fra Northugs kokainsniffing til, nettopp, anbefalingstyrraniet. Vi har fått med oss at hans favorittfilm er de første 15 minuttene av Twin Peaks-filmen Fire Walk With Me. Det er derfor noe overraskende når Kielland i en anmeldelse av serien Kasko dropper for offentligheten at Jaa9 & Onklps «Glir forbi» er «en av det tjueførste århundrets beste norske popsingler». Tenk på det neste gang du nørdehører på Morrabla's filmpodcast. Han elsker Jaa9 & Onklp. 

Ellers har vi fått med oss at 730.no har anbefalt låter. Noen tar popkulturen på alvor! Vi elsker også Kygo og TIX

Noe annet vi elsker er Skambankt. Det ble rekordstor furore i vårt kommentarfelt på Facebook etter at GAFFAs egne Mats-Henrik Hansen ga Skambankts nye album Ti bare to stjerner.

Hansen bemerket: «Med høyere frekvens av hjertesykdommer, depresjoner og til og med kreft, er aldrende menn med lav utdannelse er et økende samfunnsproblem vi må ta på alvor, men at Indie Recordings skal bære denne byrden blir feil.»

Ja, sånn har det blitt. Men aldri så dumt at det ikke er godt for noe. Anmeldelsen fikk en gratulasjon fra selveste Terje Winterstø Røthing i Skambankt, for å være den drøyeste og styggeste anmeldelsen han hadde lest om bandet. Det er da noe å ta med seg videre. 

ANNONCE