Architects skuffer på alle fronter.
Hva skal man si om det tiende Architects-albumet? De briljerer på dette albumet med utallige banaliteter og floskler. Allerede albumcoveret er helt meningsløst, i likhet med platens elleve låter.
Slik jeg ser det kan man nærme seg The Classic Symptoms of a Broken Spirit på to måter, men begge veier leder ingensteds.
Linkin Park og Marilyn Manson
Den første måten er at du kan betrakte albumet som et verk som fra start til slutt har forsøkt å fange alt innen alternativ metal mellom årene 1994 og 2004. Den alternative metalhyllen i denne perioden er kjent for tunge og fete riff, trampende trommer og passiv-aggressive skiftninger mellom growl og vakker sang. Med denne lyden solgte for eksempel Linkin Park, Muse, Nine Inch Nails og Marilyn Manson millioner av album over hele verden. Det var absolutt ikke verst i sin tid, men hvorfor i all verden Architects har valgt å gå tilbake til denne tiden nå, det vet nok bare opphavsmennene.
Det hjelper ikke at riff- og låtstrukturene er så generiske at ingenting er nevneverdig. Produksjonen er tykk, men også nesten parodisk overdrevet. Albumet dedikerer seg til alle melodier og tema som for eksempel også Muse bruker («Deep fake», «Tear Gas», «Living is Killing Us»).
Frykten for David Draiman
Med «Tear Gas» har vi vekslende vokal mellom growl og vakker sang à la Linkin Park, mens med «Burn Down My House» får vi den uunngåelige balladen og med «Be Very Afraid» en slags Slipknot-aktig greie. Kronen på dette tvilsomme verket er «When You Were Young», hvor du hele tiden frykter at David Draiman fra Disturbed skal komme rundt hjørnet og rope «Oh-wah-ah-ah-ah».
Kan man skrive noe positivt om dette? Tja, det vekker ihvertfall ungdomsminner, men selv for dette er albumet noen hakk for blankpolert.
Hva med bandets
Den andre måten å nærme seg den sørgelige historien ved navn The Classic Symptoms of a Broken Spirit kan gjøres ganske kort og godt. Ser man på bandets diskografi og tar alt opp til Holy Hell som målestokk, kan dette albumet kun anmeldes på en sønderknusende måte. Allerede For They That Wish to Exist la ikke listen særlig høyt, men dette albumet fortjener nesten bare hån og hån.
Musikalsk utvikling er vel og bra, og man trenger selvfølgelig ikke gi ut samme album ti ganger. Men å gå baklengs i så storslått stil som kvintetten gjør på dette albumet, er sjelden vare av en grunn. Architects har hoppet med begge bein inn i musikalsk ingenmannsland.
