Albumanmeldelse

En lidelseshistorie

Feed The Machine - Nickelback

Nickelback

Feed The Machine

Nickelbacks niende album legger opp til årets mest forutsigbare anmeldelse.

Nickelbacks niende album legger opp til årets mest forutsigbare anmeldelse.

Nickelback er forbundet med søppel. I dag er ordene nesten uadskillelige. Forbindelsen dem i mellom, Nickelback og søppel, er blitt et fenomen. Det utfordres aldri, men er snarere blitt vedtatt som en hellig sannhet. Nickelback er – visstnok – søppel.

Da jeg først fikk anledning til å følge guttedrømmen og endelig skrive om Nickelback selv, skulle jeg gjøre det skikkelig, jeg skulle gjøre research, utfordre den monotone myten om Nickelback, lytte intenst og felle en endelig og avsluttende dom. Her er svaret, skulle det lyde. Dette er det virkelige Nickelback. 

Dødelig kjedsomhet

Nå sitter jeg her. I samme båt som alle før meg. Når jeg først har jobbet meg gjennom det rykende ferske Feed The Machine, sitter jeg igjen med en tom følelse og ingenting nytt å melde.

LES OGSÅ: Politisjef beklager å ha truet med Nickelback som straff til fyllekjørere.

Det er jo ingenting som er dødelig provoserende her. Det føles skuffende, men lytter man intenst nok og luller seg nok inn i Nickelbacks «verden», vil man likevel snart møte noe bemerkelsesverdig. Man møter et av dødens ansikter: kjedsomheten. Den dødelige kjedsomheten. 

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Jeg feller ingen sympatitårer, jeg vifter ikke med noen knyttneve, nei, jeg sitter snarere med et følelsesløst steinansikt og flørter med «next»-knappen. Joda, avskyen er der, men ligger gjemt, kun tiden har den makt å kunne fremkalle den – og gjør det: til slutt sitter jeg og sprer eder og galle, i usmakelige og usaklige vendinger, jeg også. 

Lidelseshistorie

Det følelsesløse tomrommet blir kjapt til smågulp og aggressive tastetrykk. Å smake er greit, men å holde ut dette? Nei. Den generiske lyden (samtlige låter red. anm.) blir til slutt, i sin helhet, en enestående lidelseshistorie. 

Siden det er særlig én lidelseshistorie vi kjenner i vårt nord, er det den jeg kjapt identifiserte meg med: Jeg ble Jesus som bar korset. Jeg ble omringet av spottende mennesker. Blodet rant, torner skar stadig dypere inn i pannen, mens jeg kriget meg videre opp bakkene.

LES OGSÅ: Setter likhetstegn mellom Nickelback, Trump og Clinton.

Fra tittelkuttets åpningsriff føles det ålreit, jeg er frisk i kroppen og byrden er lett å bære. Nickelback gjør her sitt jevnlige samfunnskritiske spark, med en lettfattelig analyse. Denne gang beskrives et futuristisk dystopia, et kvasi-fantasy-samfunn, hvor robotene har fullstendig overtatt makten fra menneskene, hvor vi er dem underlagt. Det kunne jo vært kult.  

«Nickelback-pop»

Derfra og ut blir hvert steg tyngre med Coin To The Ferryman, bakken begynner å helle med den nevneverdig klysete og dødfødte pastisjen av seg selv, Song Of Fire, mens de neste syv griner seg forbi og switcher mellom «tilbake til røttene»-rockelyd og corny «Nickelback-pop». Hver og en tar til som en spytteklyse som opptar plass i ansiktet, Jesu ansikt, mitt ansikt. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Nickelback i Oslo Spektrum i 2016. Foto: Tord Litleskare.

Jeg rister på hodet for å få det klebrige spyttet bort, det siger sakte nedover ansiktet, men jeg gir opp når følgende (lyrikk?) i refrenget til Every Time We're Together møter meg:

«Cause ya shoulda seen the size of the guys we were fighting, and we shouldn't be alive at the speed we were driving, but mama always taught us to never tell a lie. And every ten yard pass always turned into twenty, and every girl we were with never cost any money and we drank more tequila than any man alive»

«[...] and every girl we were with never cost any money [...]»

Hmm.

Korset. Slutten

Uungåelig reises jeg så selv på korset. Jeg bindes og spikres fast idet Nickelback tar fatt på siste låt. En instrumentallåt, The Betrayal (Act III), med et mislykket forsøk på en «lekker» Metallica-åpning, en bass fra – tja – 90-tallets lunkne bunnslam (les: Limp Bizkit) og et stort fravær av den gjenkjennlige crispy vokalen fra Chad the douchebag. 

LES OGSÅ: Hør den nye singelen til Queens Of The Stone Age.

Fra ørkentoppen ser jeg tilbake på lidelsesruten og tenker. Dette er lyden av den siste spikeren, tenker jeg. Ikke i kisten. Men lyden av blodspruten fra den siste spikeren, som boltrer seg gjennom håndleddet og fester meg fast til korset for alltid.

Nå kan de like gjerne tette ørene og slå meg i hodet også. For jeg er jo ingen Jesus, jeg henger ikke der for å redde noe menneskehet, jeg har ikke gjennomhørt hele Feed The Machine for å bli sittende ved Guds høyre hånd. Nei. Jeg blir hengende der. Til jeg råtner. For ingenting. For søppel. 

ANNONCE