GAFFA.no - alt om musikk.
Dette er albumene GAFFA-redaksjonens medlemmer har gitt mest spilletid i 2017.
Vi er kommet frem til desember. Det nærmer seg jul! Snart et nytt år.
For de fleste musikkredaksjoner er denne tiden synonymt med årslister - både på albumfronten og låtfronten. Og 2017 har vært et særdeles godt år med masse ny musikk både fra gamle og nye favorittartister- og band.
LES OGSÅ: Trondheim Calling med komplett program.
Hver dag denne uken teller vi ned årets 50 beste låter og årets 50 beste album her på GAFFA.no.
50. Julie Byrne - Not Even Happiness
(Basin Rock)
Singer/songwriter inkarnert. Julie Byrnes Not Even Happiness er et spartansk album med kun det aller mest nødvendige implementert. Det er en sterk vokal, en gitar, litt klang og et hint av synth. Det nedstrippede uttrykket gjør at hvert eneste ord, hver eneste tone leveres med en sterk overbevisning. Når Julie synger, er det som hun ikke prøver engang. Vakre toner har aldri hørtes mer uanstrengt ut. Det er en dyp og bærende stemme som ikke kommer fra andre steder enn melankoliens mørke. Det er akkurat det man vil ha og akkurat det man får.
Tidligere i år demonstrerte hun hvordan hun uanstrengt kunne få alles oppmerksomhet på Parkteatret i Oslo. En intimkonsert hvor lyden av en knappenål hadde vært nok til å forstyrre stillheten. (PE)
49. Rat Boy - Scum
(Parlophone)
Et av årets mest forfriskende album. Jordan Cardy alias Rat Boy er født i 1996, men han skriver giftigere og mer lekne hooks enn noen andre på sin alder. De som venter på nytt fra Blur eller The Streets kan sutte på det deilige dropset her i mellomtiden.
Scum er gøy lytting med skyhøy «banter-faktor» og finfin drahjelp fra Blur-gutta Damon Albarn og Graham Coxon. Her er det mange innflytelser på en gang, men helhetsinntrykket henger likevel kjempefint sammen. (MA)
48. Arcade Fire - Everything Now
(Sony Music Entertainment)
Etter at Arcade Fire fulgte opp sitt mest jordnære rockealbum hittil, hyllede The Suburbs fra 2010, har de vært et stadig mer omstridt og splittende band. Da de slo seg sammen med James Murphy fra LCD Soundsystem for den langt mer elektroniske og dansbare etterfølgeren Reflektor, ble det rabalder i visse kretser. Og begeistring i andre.
Deres kontroversielle vandring stadig nærmere diskokulen går enda lenger på årets skive Everything Now, der de blant annet fikk hjelp av Daft Punks Thomas Baltanger. Og denne gangen har også tekstene ført til raseri: Noen mener Everything Nows skråblikk på internettkultur og mediehverdag anno 2017 er en lang rekke med kleine skivebommer, mens andre humrer godt over det hele. Noen mener Win Butler høres mer bitter og kynisk ut for hvert ord han ytrer på skiva, mens mannen selv insisterer på at alt er ment genuint og skrevet med hjertet.
For de som aksepterer det nye Arcade Fire, derimot, er dette faktisk en skive full av catchy og friske spor. Med tydelige nikk til ABBA, Tom Tom Club og Talking Heads tar skiva deg med på en dansbar reise inn i en nostalgisk, vemodig og smått forvirrende verden. (EOV)
47. Linni - Medium
($vai)
Lure tekstlinjer og dype tanker pakket inn som en spoken word-variant gjør at Linni klarer å fylle tomrommet som tidligere fantes i norsk hiphop. Med kommersielle favoritter som Karpe og Cezinando på den ene siden, og drabantgudfedre som Kenneth Engebretsen på den andre siden, har ytterpunktene dratt seg lenger fra hverandre. I denne prosessen har det oppstått et tomrom på midten. Yogutten Linni fyller dette rommet med Medium. Et album som dessuten også slutter sirkelen på rapperens albumtrilogi.
Linni er trolig en av samtidens klokeste ordtemmere i norsk hiphop. Metaforene, flowen og dramaturgien er kompleks nok til at den setter tankene i gang, men lettsvelgelig nok til ikke å bli pompøs ordsjonglering. Med Medium viser han en større allsidighet enn tidligere, med blant annet Snow Boyz-samarbeidet Piano. (BH)
46. Lana Del Rey - Lust For Life
(Interscope)
Dette er Elizabeth Grant sitt fjerde album som Lana Del Rey. Sammenlignet med hennes tidligere utgivelser er Lust For Life ikke fullt så røff som forgjengerne Honeymoon eller Ultraviolence, men albumet fanger lytteren på den samme måten. Man kan si at hun endelig synger de riktige låtene for hennes unike stemme. På albumet har hun blant annet samarbeidet med A$AP Rocky, Playboi Carti, Stevie Nicks og Sean Ono Lennon. På selve tittelsporet synger hun med en av nåtidens største r&b-stjerner The Weeknd.
LES OGSÅ: Lana på Øya - Nostalgisk, trist og vakkert.
Gjennom sangene sine referer hun til kjente skuespillere og artister som James Dean, Bob Dylan, Marilyn Monroe og Elton John, hun danser på Hollywood-skiltets H, som vi skrev i en anmeldelse av albumet, med referanse til en av Lanas mange smarte linjer. Hun er fortsatt dyster, men overraskende nok er hun også optimistisk. Hun har rett og slett lyst for livet. (ES)
45. Richard Dawson - Peasant
(Domino)
I et år som nærmest fløt over med gode singer-songwriter-album, står Richard Dawons Peasant igjen som et av de minst anerkjente – selv om det er et av de absolutt beste. Dawson er en uhelbredelig eksperimentell musiker, men Peasant er hans mest tilnærmelige prosjekt til nå.
Dawsons stemme er mer unik, sår, skjærende autentisk og overbevisende enn den er sterk. Han trakterer en akustisk gitar som en villmann. Du kan virkelig høre strengene strekke seg, smelle mot gitarens kropp, og andre «ulyder» som en gitar lager under stort stress. Han og gitaren har et voldelig, men intimt forhold. Dawson akkompagneres av et herlig damekor, tidvis trompet og fiolin, samt diverse perkusjon og andre uvanlige instrumenter. Sangene kunne vært gamle engelske ballader. Det er bare at de er svøpt i en Captain Beefheart-aktig snodighet, jazza eksperimentering og støy.
Det er en rar, eventyrlig og uforglemmelig reise i et slags fiktivt og snodig middelalder-England. Et «must listen» for alle som liker sine viser på den litt eksentriske enden av skalaen. (HEL)
44. Idles - Brutalism
(Balley Records)
For de som trodde at punk var død, eller irrelevant: Her har dere redningen! Bristol-kvintetten Idles gjorde sitt debutalbum i år. Et sint post-punk/hardcore-album fylt med desperasjon, opprør og en hardførhet en bare kan finne i britisk arbeiderklasse. Brutalt as f**k, som bandet selv ville ha sagt.
Musikalsk snakker vi rett-fram post-punk fremført med en energi og et driv som ikke ligner grisen. Tematisk snakker vi alt fra dysfunksjonelle forhold, seksualpolitikk, religion, depresjon, klasseforskjeller, kunstkritikk og pillemisbruk. Idles er ikke band som skyr unna de store, vanskelige temaene. Tekstene er det som virkelig gjør albumet fantastisk. De er enkle slagord som ofte gjentas igjen og igjen. Forskjellen på Idles og ditt vanlige «anthem»-rockeband, er at disse slagordene er fulle av dobbelt- og trippelbetydninger. De er som haikuer som kan tolkes i mange og motstridende retninger. Albumets kanskje beste kutt, Mother, er et ypperlig eksempel på dette.
Brutalism er et ytterst vitalt punkrock-album som både kommer til å rocke sokkene av deg, og samtidig provosere frem noen kritiske tanker. (HEL)
43. (Sandy) Alex G - Rocket
(Domino)
DIY-multiinstrumentalist, singer-songwriter og indie-vidunderbarn (Sandy) Alex G slapp sitt andre album på stort plateselskap i år, sitt syvende (!) i alt. Etter å ha sluppet mye musikk selv og via små uavhengige plateselskap siden han var tenåring, gjorde han seg for et par år siden bemerket utenfor de innerste indieundergrunnskretsene. Da ble han for eksempel plukket opp av Domino, men også av Frank Ocean, som fikk den unge lo-fi-popvirtuosen til å bidra med gitarspill på fjorårets albumhøydepunkt Blonde.
Rocket er (Sandy) Alex Gs mest tilgjengelige utgivelse til nå, men den dreier seg like fullt om en intrikat plate som byr på alt det interessante og underfundige Alex Giannascoli har servert tidligere. Rare, men fengende melodier. Obskure, men treffende tekster. Med en overskuddsenergi og selvfølgelighet man kjenner igjen i for eksempel Elliot Smith, som er en nokså nærliggende sammenligning for øvrig. (EL)
42. Aldous Harding - Party
(4AD)
Aldous Hardings andre studioalbum, Party, er en smakfull og vel gjennomført liten godbit som fortjener all den positive oppmerksomheten den kan få.
Utgivelsen ble tildelt fem stjerner her i GAFFA. Anmelderen uttalte blant annet følgende om albumet:
«Party er en forførende demonstrasjon av ekspertise og vitner om et artistisk uttrykk fullstendig ubunden av tradisjoner. Resultatet er et levende album som definitivt kan sies å være fullkomment, selv om låtene på ingen måte handler om noe guddommelig.» (MLA)
41. Stormzy - Gang Signs & Prayer
(#Merky Records)
På debutalbumet fastslår Stormzy sin ledende posisjon i grime-sjangeren. Han tar opp temaer som for eksempel sine psykiske problemer, men han gjør også et oppgjør med andre rappere, sin kristne tro og familiære relasjoner. Han veksler mellom aggressive fremføringer, men også nedtonede og bedagelige temposkifter.
Det britiske rapperens stemme er med på å sette grime-sjangeren i et bedre lys, ettersom sjangeren ofte har blitt koblet opp mot gjengrelaterte mennesker og vold. Debuten hans er også med på å sette ham helt øverst på grime-tronen. Noe han gir uttrykk for selv også. Til og med Kanye West har utropt han til den nye kongen av grime. Det betyr da noe. Gang Signs & Prayer er den offisielle bekreftelsen på dette. (JI)
LES OGSÅ: Anmeldelse av Stormzy på Rockefeller.
Årets liste er satt sammen av: Geir Magne Staurland, Ellen Lund, Peder Ebbesen, Stina Helland, Per Henrik Arnesen, Bendik Hansen, Martin Abelvik, Else Solheim, Victoria Tronstad, Eskil O. Vestre, Jonas Irmer, Henrik Engø Lesjø, Magnus von Schantz, Malin Langøy Aarbø, Knut Gigstad og sjefredaktør Tord Litleskare.
Vi publiserer resten av lista - samt en oppsummering av årets beste låter - hver dag denne uka.
