Albumanmeldelse

Arcade Fire på godt og vondt

WE - Arcade Fire

Arcade Fire

WE

På deres siste album låter Arcade Fire bedre enn de har gjort på lenge, men fremgangen bremses av Win Butlers tidvis smakløse tekster.

Status quo for Arcade Fire er at de er farlig nær å bli avskrevet av gamle fans. Etter to diskopregede album, som hver fikk svært variert mottakelse, er faktum at bandet trenger en solid oppløfter.

Og for mange kan WE være nettopp dette. Drivet er sterkere, discorytmene er mindre dominerende, og fra et instrumentelt perspektiv låter Arcade Fire på sitt beste siden fantastiske The Suburbs fra 2010. 

I melodisk storform
Musikken er fremdeles stadionvennlig så det holder, men her er det beste fra de to foregående albumene, Everything Now og Reflektor, plukket ut, og satt sammen med den fengende poprocken Arcade Fire slo gjennom med for snart 20 år siden.

Åpningslåten «Age of Anxiety I» er et ypperlig eksempel på nettopp dette. I det sceneteppet løftes får melankolske og lengtende pianoakkorder sakte men sikkert bygge låten oppover og oppover, før pulserende synther bryter ut i et storslått avslutningsparti. Evnen til å fange og lydsette stemninger og store følelser er det ingen som kan ta ifra dem – dette er jo akkurat slik vi kjenner Arcade Fire.

De sjangermessige forskjellene innad i albumet er store, og der melankolsk synth og elektronikk tar mye plass på deler av albumet, finnes det også innslag av lett og lystig folk-musikk. Som på «Unconditional I (Lookout Kid)», hvor både blåsere og strykere dominerer det Phosphorescent-aktige lydbildet.

Uten substans
Men der mye klaffer på det instrumentelle planet er det vanskelig å fatte nødvendigheten av enkelte av de tekstlige grepene Win Butler og co. tar i bruk. På «End of the Empire I-IV» forkynner Butler de noe seige linjene «We unsubscribed, fuck season five». Joda, i blant er det greit å låne noen begreper fra Youtubesfæren, Netflixkosmos og den øvrige verdensveven for at generasjon Z-døgeniktene skal forstå hvor lite tilfreds du er med å leve i 2022. 

Men det var da voldsomt hvor muggent dette skulle låte, da? Blottet for et satirisk glimt i øyet, er innpakningen i stedet dynket i bitter inderlighet. En kan spørre seg hvorfor Arcade Fire går tilbake til å dykke ned i idéene rundt samfunnet vårt som et post-apokalyptisk høl, når det var akkurat disse konseptene de utforsket uendelig mye bedre på The Suburbs. If it ain’t broke, har bandet kanskje tenkt. Men så var det dette med å finne opp hjulet på nytt, da.

På godt og vondt
WE er dessverre full av slike banaliteter og svakt gjennomførte idéer. «You don’t get to choose: some you win, some you lose», som det gaules ut midtveis i «The Lightning I, II», er livsvisdom omtrent på høyde med det du finner bak glass og ramme i dekorasjonsavdelingen på Ikea.

Låten forøvrig må kunne sies å være blant Arcade Fires sterkeste på lang, lang tid, med en salig blanding av euforiske overtoner, gripende akkordprogresjoner og høyttravende vendinger. I bunn og grunn fasiten på det bandet mestrer aller best. 

Det er på mange måter dette en ønsker å sitte igjen med etter å ha hørt WE. Da er det synd at låtmaterialet forurenses av smått håpløse banaliteter.

ANNONCE