For ti år siden snakket GAFFA med en nymyndig Sigrid som sjonglerte lekser med konserter. Over DMs bestemte vi oss for å ta opp tråden.
Når jeg klissvåt fra regn omsider ankommer lokalet, blir jeg møtt av en snill liten ålesunder med mariusgenser som rolig sier "ingen fare" og "alt i orden" i det jeg meddeler mine dypeste beklagelser for forsentkommingen. Sigrid står og kludrer med en fancy kaffemaskin på motsatt side av en liten disk i enden av gangen - som får det til å virke som at jeg har ankommet en koselig liten kafé. Hun byr gjestfritt på både bolle og kaffe før hun viser vei til et studio hvor det venter et par stoler ved siden av et svært åpent piano. Nok en gang unnskylder jeg meg, denne gangen til snille og hjelpsomme fotograf Ole, for at jeg i min stedsforvirring hadde vært så kort og streng over telefonen. All is good i det Ole tilgir meg og begynner å sette opp kamerastativet. Sigrid og jeg setter oss ned ovenfor hverandre.
For 10 år siden så postet GAFFA i sin papirutgave et intervju med et ungt og lovende stjerneskudd som akkurat hadde fylt 18 år, med overskriften «Egen sjef (18)». Her beskrev nymyndige Sigrid Solbakk Raabe the struggle of å sjonglere lekser med konsertspilling, viktigheten av en plan B og hvor deilig det blir å slippe å ha med seg verge på konserter. Tiårsjubileet tatt i betraktning ble vi enige om å møtes for å ta et «10 years later»-intervju.
Sigrid har mobilen min på fanget imens hun er tvunget til å holde en tilkobla mygg med tre meter (unødvendig lang) sammenkrølla ledning i hånda. Den (alt etablerte) dårlig stedsansen til iPhonen min får det til å stå «Sagene Squash» på displayet i det vi trykker «ta opp», fordi appen navner opptak etter hvor den tror jeg befinner meg. Jeg forsøker meg på morsomheter.
Ehm.. Spiller du mye Squash eller?
heh, eeh.. squash har jeg faktisk aldri spilt. Jeg vet ikke om det var et seriøst spørsmål, men hvis du faktisk vil vite det så har jeg aldri spilt squash.. Men! Jeg føler jeg kanskje vil.. eller æh nei.. kanskje jeg ikke vil det? Eller jeg kanskje innbiller meg at jeg vil spille det. Ehm…
(*avbrytende*) Altså.. Nei :)
Hahahahah.. Så var det dette med korte og lange svar!
Det her er faktisk gøy. For det som er vanskeligst med jobben min er garantert TV- og radio-intervjuer. Intervjuerne vil ikke at du skal svare for kort og konsist, men de vil heller ikke at du skal si for mye! Gud forby at det kommer overraskelser eller digresjoner imens man babler i vei. Jeg overtenker alltid hvordan å svare perfekt på spørsmålet jeg blir stilt, og jeg sliter alltid skikkelig med å finne den perfekte balansen mellom lengden på tid og mengden av ord jeg skal bruke. Det er faktisk et ekte mareritt.
Sigrid kommer dermed med et lite stikk. Hun påpeker hvor utrolig god PR det var da GAFFA for to uker siden presterte å «forveksle» et bilde av henne med et bilde av Maria Mena. GAFFA-skandalen som gikk viralt da Maria Mena delte om hendelsen på sin personlige IG-profil.
Litt sånn feil linkdeling og sånt? Dere får bra PR av den slags, eller hva?
Tatt på senga prøver jeg å slippe unna med at det hele er grunnet en «vilkårlig formaterings-error knyttet linker på Facebook», men jeg merker at Sigrid ser rett igjennom unnskyldningene mine..Under press forteller jeg henne den bitre sannheten.. Jeg lider av «sangerblindhet», og er ute av stand til å se forskjellen mellom høgravide / halvt afroamerikanske Maria Mena og ikke-gravide/ etnisk ålesundske Sigrid.. Maktbalansen i samtalen gjør herfra et skifte til hennes fordel. Touché, Sigrid. Touché.. Ydmyket skynder jeg meg til neste spørsmål.
Er du ennå like bekymret for fremtiden som du var for 10 år siden?
lol! Ouf.. Egentlig, på et større plan.. Ja? Er vi ikke det? Når man ser hvilken retning verden går i?
Mine største bekymringer for 10 år siden var jo «jeg har historieprøve på mandag». Jeg husker det var noen jeg jobbet med på den tida som vil at jeg skulle spille noen konserter, også husker jeg at jeg hadde som begrunnelse, i mailen jeg hadde sendt tilbake, at «det blir litt vanskelig fordi jeg har historieprøve på mandag, så det får jeg dessverre ikke til». Er det ikke noe herlig med at jeg var så knallhard på ting? Det var viktig at jeg fikk bra karakterer så jeg hadde mulighet til å gjøre andre ting enn musikk hvis det ikke skulle gå den veien.
Som musikklytter på tiden rundt dette intervjuet ble gjort husker jeg at du slapp en låt med et grønt coverbilde rundt 2013/2014.. eeh..
Oja! Known you forever!
Riktig! Jeg husker at jeg diskuterte med en kompis at det var så sykt rart at du slapp denne indie-bængern og ?what the fuck? bare forsvant igjen? Det tok hele 3-4 år før du gjorde «comeback»! Var dette fordi du ville fullføre VGS, gjøre ferdig leksene, studere, osv osv?
Yes! Jeg var blant annet svært opptatt med vervet mitt i elevrådet. Det skulle stelles i stand med vannfontene i gymsalen, også var jeg med å lage arrangere en trivselsdag for hele skolen. En ekte ildsjel av en flink pike som drakk massevis av kaffe og got shit done. Men ja, jeg var jo veldig opptatt med å bli ferdig med skolen og sånt. Ikke det at jeg hadde helt sjuuuke karakterer, men bra nok liksom. Bra nok til at jeg klarte å studere sammenlignende politikk i tre uker.
Comparative politics?!
Yes, cOmPaRaTiVe pOlItIcS.
Det tok ikke lang tid før jeg klarte å glemme en innlevering som gjorde at ikke fikk gå opp til eksamen. Første gangen i mitt liv jeg fikk noe form for anmerkning. Det var faktisk helt mind-blowing at livet gikk videre. Å bo i Bergen, være ute, dra på konserter.. Det ble kanskje litt for mye av alt på en gang.
Her er det klassisk at jeg pynter på historien og sier at jeg nådde bunnen før jeg på mirakuløst vis ble «oppdaga». Jeg pendlet hjem til Ålesund for å gjøre betalte konserter for lokale firmaer, brukte penge på å betale for å ta opp musikk i studio, imens jeg allerede var signet med petroleum. Den høsten surra jeg litt retningsløst rundt i Bergen helt til jeg tilfeldigvis møtte manageren min på en DePresno-konsert i bergen (<3), hvor prikket han på skulderen og sa at vi måtte ha et møte. Det var jo egentlig flaks at det gikk så bra som det gjorde.
And the rest is history. Som alltid så blir det masse på masse skravling når GAFFA kjører på med intervju. Videre snakket vi om Sigrids kjærlighet for Neil Young, hvordan hun kom på hooket til «Don’t Kill My Vibe» imens hun satt på Café Laundromat på Bislett, og om hvordan broren hennes Tellef nylig har fullført en doktorgrad innenfor journalistikk. Til slutt spiser vi mer boller imens Ole knipser et par ekstra bilder av 27-åringen, i et av Oslos mest eksklusive studioer.
Alt i alt kan man konkludere med at attenåringen fra 10 år siden ikke hadde alt for mye å bekymre seg over. Iallfall ikke karrieremessig. Verden går jo faktisk til helvete.
