Artikkel

KLASSIKEREN: Ødelagte forhold og verdens mest fortapte trommeslager

Foo Fighters' bestselgende album The Color And The Shape er blitt 25 år. Vi har vendt tilbake for å se på den terapiøkten som innspillingen i stor grad var.

Det som fremfor alt ser ut til å ha farget og formet Foo Fighters sin andre, og kanskje til og med beste plate, er dessverre restene av et ødelagt forhold. Bruddet i Dave Grohls første ekteskap med fotografen Jennifer Youngblood henger tungt rundt nesten alle albumets sanger.

Grohl har siden innsett at dette albumet har fungert som en ren terapiøkt for ham. Mykt og metodisk åpnes det av den sterke frykten som oppstår når man går inn i noe nytt man ikke føler seg helt klar for. En følelse han ofte hadde i løpet av denne tiden. Presset for å fikse et solid permanent band og plutselig måtte være en pålitelig og karismatisk frontmann mens et forhold bryter sammen foran øynene på en kan være en påkjenning for de fleste.

Pixies-produsenten

Gitt den uventede suksessen som fulgte med det selvtitulerte første albumet, forventet også både fans og kritikere å få samme type sanger på bandets andre album. Men Grohl, som selv hadde spilt nesten alle instrumentene på debuten, så for seg noe mye, mye større på den kommende The Color And The Shape. Det første albumet ble spilt inn på omtrent fem imponerende dager. «Get in the study and get it done» var det ledende mantraet, men på oppfølgeralbumet var det på tide å ta ting litt mer seriøst med mål om å lage et skikkelig «flott» rockealbum.

For å nå dette målet ble produsent Gil Norton hyret inn, en mann som blant annet sto bak produksjonen av album som legendariske Ocean Rain av Echo & The Bunnymen og tre av Pixies' viktigste album.

Den største grunnen til at Norton fikk jobben var nettopp på grunn av arrangementene på Pixies-albumet Trompe Le Monde, et album som har vært til stor inspirasjon for Nirvana. Grohl kjente også bare én måte å skrive sangene sine på som minnet om Pixies. Det vil si at tekstene kan føles ganske vage, og det kan være ganske vanskelig å fatte hva de egentlig handler om. Gjennom samme teknikk klarte Grohl å skrive låter selv, uten at han nødvendigvis måtte eksponere for mye av seg selv.

Men på The Color And The Shape gjorde Norton det veldig klart for Grohl at han ikke ville nøye seg med mange tullete tekster uten mening. Disse nye låtene burde ha mer konkret substans og preg. Det førte til at mange av albumets låter endte opp som direkte referanser til Grohls smerte og angst som boblet opp i ham i denne perioden, og de ble også noen av Foo Fighters' mest populære og sterkeste låter noensinne.

Den fortapte trommeslageren

Etter planlegging og rekruttering av bandmedlemmer ble Bear Creek Studio funnet. Det var et innspillingsstudio som ligger i en låve på en 10 mål stor gård i Woodinville, Washington. Et tilsynelatende ideelt sted for Foo Fighters å lage sitt første ordentlige album som et ekte band. Men for Dave Grohl, gitarist Pat Smear, bassist Nate Mendel, trommeslager Will Goldsmith og produsent Gil Norton, var måneden de tilbrakte på Bear Creek sent i 1996 like spent og frustrerende som omgivelsene var idylliske. Grohl vil senere beskrive det som en virkelig dårlig opplevelse. Men det var fremfor alt Mendel og Goldsmith som syntes øktene var uvanlig vanskelige.

Som en erfaren trommeslager var Grohl fremfor alt ikke helt fornøyd med Goldsmiths opptreden. For eksempel fikk Grohl ham til å gjøre så mange som 96 nyinnspillinger av en enkelt sang, noe som førte til 13 timer bak trommesettet på et bestemt spor.

Dette fikk Goldsmith til å føle at uansett hva han gjorde som trommeslager, var han aldri god nok for hverken Grohl eller andre. Han forsto at alle på plateselskapet ønsket at Grohl skulle spille trommer på plata selv, noe Goldsmith også hørte produsent Norton si i en kaffepause. 

Foo Fighters klarte å spille inn 14 sanger eller ideer på Bear Creek, men svært få av disse øktene ville ende opp på plata. Grohl var ekstremt misfornøyd med resultatet og fløy derfor noen uker senere i stedet til Hollywood for å fullføre albumet i Grandmaster Recorders studio. Grohl, Smear og Mendel måtte spille inn albumets låter der på ny, før de til slutt nådde både lyden og følelsen som Grohl var ute etter.

Samtidig satt bandets daværende trommeslager Goldsmith hjemme i Seattle mens han ventet på en telefon fra Grohl – som han trodde bare la til noen siste detaljer. Faktisk var Grohl opptatt med å spille inn stort sett alle Goldsmiths tiltenkte trommepartier på egen hånd. Da Goldsmith fant det ut, kunne halve USA høre hans mentale trommestikker bli knekt.

Disse Grandmaster-øktene resulterte til slutt i Foo Fighters' bestselgende og mest anerkjente album. Og William Goldsmith forlot bandet i skuffelse. Hans originale tromming kan fortsatt høres på «Doll, Up In Arms» og under versene på «My Poor Brain». Grohl står bak de resterende trommene på plata.

Under vingene til hauken

Tidlig i 1997 sto bandet med en ferdiglaget plate klar for lansering, men uten trommeslager. Og nå gjaldt det også å finne en skikkelig god en som kunne nå Grohls høye krav før det var på tide å reise på tur.

Gjennom kontakter hadde Grohl nylig blitt kjent med Alanis Morissettes karismatiske og utrolig dyktige trommeslager. Han var godt klar over at Morissette var en mye større artist enn Foo Fighters på den tiden, men tenkte at han fortsatt kunne be denne trommeslageren om forslag til andre gode trommeslagere som kunne være ivrige etter å bli med i Foo Fighters.

Men til Grohls store overraskelse meldte Morissettes trommeslager seg umiddelbart frivillig til å bli med i bandet selv, og forklarte at han mye heller ville stå bak trommene til et ekte rockeband enn å fortsette å være trommeslager for et solonavn.

Så i mars 1997 – drøyt to måneder før The Color And The Shape skulle slippes – annonserte bandet at Taylor Hawkins nå var bandets offisielle trommeslager. Som han ble i nesten nøyaktig 25 år, til hans død i mars 2022.

ANNONCE