Artikkel

Foo Fighters' beste sanger - som man sjelden hører

GAFFA.no -alt om musikk!

I 2017 fikk jeg spørsmålet om å intervjue den utrolig karismatiske Taylor Hawkins.

Det var mitt første intervju med en internasjonal musiker. Denne musikeren sto i tillegg bak de to største konsertopplevelsene som jeg fikk dele med min far gjennom livet. Begge konsertene var i London. Den ene på Hyde park i 2006 og den andre på Wembley stadion for to år siden. Begge de to billettene henger innrammet på kontoret til faren min.

Telefonintervjuet føltes mer som en ære enn en reel jobb. Det gjorde meg mildt sagt både spent og nervøs. Samtalen var satt opp til samme dag som jeg hadde lovet å kjøre kjæresten min fra Västerås til Arlanda.

Etter at jeg hadde vinket farvel til kjæresten min og spist en smakløs O’Leary’s-burger i SkyCity, satte jeg meg inn i bilen på parkeringsplassen utenfor terminal 5. Jeg trakk et siste åndedrag og slo inn nummeret til den legendariske trommeslageren.

Det interessante er, at det jeg primært husker fra intervjuet er Hawkins omgivelser. Jeg kan faktisk huske hver minste detalj fra det sjarmerende hjemmet hans. Jeg ser han for meg sitte bakover lent med den ene hånden bak hodet samtidig som han forteller meg om hvor befriende og viktig det var for han å få sykle.

Jeg blir også vemodig når jeg tenker på hvordan hans da åtte år gamle datter snek seg inn under intervjuet og kom faren i forkjøpet med et briljant svar på et spørsmål om pappaen sin.

Intervjuet gikk fort over til å bli en behagelig samtale med en utrolig person, heller enn et faktisk intervju. Et menneske, som man fort skjønte at hadde et stort hjerte og en briljant hjerne.

Rett og slett en engasjerende person, som enhver sikkert ville ha betalt dyrt for å ha i livet sitt. Jeg husker også godt hvordan han på slutten lovet å invitere meg på en øl backstage, neste gang de var i Danmark.

Vi takket hverandre for en vidunderlig samtale. Jeg la på, og trakk pusten dypt. Jeg var i ren lykkerus etter å ha gjennomført arbeidet, og i ren ekstase kjørte jeg nok litt for fort tilbake til Västerås – mens jeg sang med på Foo Fighters. På alt for høy lydstyrke, spilte jeg deres den gang nyeste singel «Run» på repeate hele veien tilbake.

Gjennom mange år har Foo fighters fått masse tyn for at de visstnok lager lettbeint rock for pappskaller. Og til en viss grad forstår jeg absolutt denne kritikken. Men her er minst ti av de beste Foo Fighters-sangene som jeg personlig synes at ikke faller innenfor denne kategorien. De har ikke fått så mye radiotid, men er så absolutt verdt en lytt.

«Weenie Beenie» (Foo Fighters, 1995)

Bandets aller mest undervurderte sang. Og ganske sikkert den hardeste sangen som noen gang har vært skrevet om en pølsekiosk. Skitten og fullstendig upolert. Det er også helt umulig å høre et eneste ord av teksten. Dette er virkelig et gullkorn fra en tid hvor Foo Fighters begynte deres lange karriere med et av verdens siste skikkelige grunge albumer.

«My poor brain» (The colour and the shape, 1997)

“Sometimes I feel I’m getting stuck, between the handshake and the fuck” skrek en far til tre inn i en mikrofon I 1997. Fantastisk sang, som blir kastet mellom drømmende vers og harde refreng. Bandet selv beskrev sangen som å gå fra Jackson 5 til Black sabbath på 20 sekunder. Det er forøvrig noe med skrøpeligheten i denne sangen, som gjør denne sangen helt uimotståelig etter min mening.

I min ungdom følte jeg meg ofte på samme måte som når Grohl ender første setning i sangen, «Life is so hard». Når det var kort tid igjen til en stor fysikkprøve, eller når enda en stor forelskelse møtte det usikre og flakkende blikket mitt.

«Stacked actors» (There is nothing left to lose, 1991)

For utenom “All my life” er det i løpet av denne sangen du kommer til å ha det morsomst på en Foo Fighters-konsert, hvis du klarer å få deg en god ståplass. Det er alltid underholdende å se på alle de skrekkslagne menneskene som aldri har sett en moshpit tett på før. Disse menneskene er ofte de som som tror at hele konserten vil være akustiske versjoner av «Everlong» og «Best of you». Dette er en fantastisk sang om den patetiske mentaliteten i Hollywood.

«Low» (One by one, 2002)

«The kind of song that you pray would be a single. It’s the one that everybody likes, but there’s just no way cause it’s too weird» har Grohl sagt om denne sangen. Sammen med den fantastiske musikkvideoen blir “Low” et fantastisk spetakkel, som føles veldig fjernt fra den søte radiopopen bandet ofte er forbundet med å lage.

«In your honor» (In your honor, 2005)

Det finnes mange sanger som topper «verdens beste åpningssanger-lister». Men «In your honor» fortjener en plass høyt oppe på den listen. Med en ren og rå energi, som får blodet til å pumpe på et nesten farlig intenst nivå. Frem for alt er det vanskelig å slå opplevelsen av å se den eksplosive live-opptredenen. Som jeg nevnte før henter denne sangen også frem minner fra en tenåringstid preget av alt for mye energi.

«Friend of a friend” (In your honor, 2005)

In your honor-platen, som typisk omtales I forbindelse med monsterhitten «Best of you», burde først og fremst få mest oppmerksomhet fordi halvparten av albumet var helt akustisk. Dette er noe bandet lenge hadde ønsket å gjøre, da de fleste av sangene deres ble skrevet på akustiske gitarer. Alle disse ti sangene fortjener etter min mening mye mer kjærlighet enn det de har fått til nå.

Jeg er personlig veldig allergisk for nach og bål-gitarister som typisk skal vise hvor gode de er, eller insisterer på å spille Oasis sin «Wonderwall» eller Jason Mraz sin «I’m yours». Men hvis noen sto med en pistol til hodet mitt, hadde jeg nok selv spilt denne fantastiske og undervurderte sangen (eller «over and out» fra samme album). Denne sangen skrev og spilte  Grohl inn i all hemmelighet i 1990, kort tid etter hans første møte med tidligere bandmedlemmer Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana.

«White limo» (Wasting Light, 2011)

Som mange av de andre sangene på denne listen, er dette en sang som mange andre ville sagt at ikke var en Foo-sang. «White Limo» var for meg en oppdatering av tidligere nevnt «Weenie beenie» fra det første albumet. Den kalte bandet tilbake til ren og rå garasjerock fra en svunnen tid. Selvom det føles, som om denne sangen har forsvunnet litt i bandets diskografi vant den faktisk en Grammy i 2012 i kategorien «Best hardrock/metal performance». Og cowboyen, som kjører limousinen i musikkvideoen ser også ut til å være en skikkelig hard rockefyr...

«I am a river» (Sonic highways, 2014)

Foo Fighters spilte inn alle sangene på albumet Sonic Highways i forskjellige amerikanske byer. Dette skulle farge sangens eksistens. Akkurat denne syv minutter lange rockeballaden ble spilt inn på The Magic Shop i New York City. Bandet gikk rundt og lot kreativiteten bli farget av omgivelsene i byen.  Samt dype samtaler Grohl hadde med andre musikere om byens musikkhistorie. Hvordan alle sangene ble komponert og utviklet er dokumentert i dokumentarserien med samme navn som albumet. Det er noe som absolutt er verdt å sjekke ut hvis du ikke allerede har gjort det.

«Concrete and gold» (Concrete and gold, 2017)

En sang som store deler av musikklyttere enten har savnet eller har valgt å hoppe over. Men det er noe helt spesielt ved den svulstige albumavslutteren i mine ører. Dette kommer klarest frem gjennom det noe usedvanlige sammarbeidet med Boyz II Men – sangeren Shawn Stockman, hvis kraftfulle sang er lag på lag og skaper et sterkt og nesten Pink Floyd-aktig kor.

«Lonely as you» (One by one, 2002)

Det er ikke så my mer å si enn at dette er en fantastisk, bra komponert og velprodusert sang fra start til slutt. Gjennom en velkjent og nærmest grunge-depressiv setting, føles denne sangen både gigantisk og liten på samme tid. Lett tilgjengelig og svær. Noe som gjør at det stort sett bare vokser og vokser på meg for hver lytt.

ANNONCE