Artikkel

ÅRETS BESTE UTGIVELSER: Utilslørt avskjed

Klassiker, tidløs, fullkommen. Hvor musikken starter, og artisten ender, blir for Tommy Tokyos siste album umulig å si.

GAFFA innleder juletiden med en gjennomgang av årets beste norske utgivelser. Fra tidligere har Hannah Kleiven skrevet om Spielbergs og Aftenpostens Eivind August W. Stuen om Selma French og Metallurgis Fredrik Schjerve om Hypermass' debutalbum. I dag skriver Nora Marie Mjølhus om Tommy Tokyos siste album

__________


Det er nå mer enn 10 år siden jeg holdt Go Time, Showtime & Absolute War, et album som ble skapt i samarbeid med Starving For my Gravy mellom fingrene. De påløpende årene var for Tommy Tokyo malt av både suksess og Spellemannpris. Han hadde et langt liv som artist, men også som kunstner. I kjølvannet av Tommy Lorange Ottosens bortgang tidligere i mars ble det selvtitulerte jubileumsalbumet lansert. 20 låter på albumet for å markere 20 år som artist.

Vår egen Bob Dylan
I motsetning til mange i musikk-Norge i dag har Tommy Tokyos vei til scenen vært svingende. Før han startet med musikk, skrev han dikt. Ikke et særlig nytt fenomen for mange musikere: Også Patti Smith startet først gjennom diktninger. Det var ikke før Tommy Tokyo lånte kassetter av Bob Dylan, en artist han selv ofte blir sammenlignet med her i Norge, at han for alvor startet med sin egen musikk. I seg selv er singer/songwriter-stilen en som er vanskelig å gjennomføre med mindre man har noe man ønsker å si – og det hadde Tommy. Særlig på dette siste albumet hører man en utilslørt og utrolig intim tilnærming til beskjeden om at han var dødssyk.

Tommy Tokyo artwork av Tommy Tokyo/Magnus Rakeng
Tommy Tokyo artwork av Tommy Tokyo/Magnus Rakeng

Intravenøs håpløshet
Det er vanskelig å skille dette albumet fra Tokyos bortgang. Ikke bare fordi tematikken hviler sterkt på hans oppgjør med sin sykdom, slik som på avslutningssangen New Parts:

«I was shocked when the doctor brought the news
‘Cause it felt just like a hanging noose
Had been slipped around my neck just like a tie
It was time for me to die»

Det er også et oppgjør med mange av hans egne finurligheter. Sky for publikum, privat. Fra den myke og melankolske visen «Stranded on the Moon» til åpningssporet. På  «I’m Coming Home» blir vi møtt med en ulende gitar og sorgfulle toner, myk falsett. Håpløshet, men også anerkjennelse av en uunngåelig situasjon. Alt har Tokyo pumpet intravenøst inn i åpningssporet. Tommy Tokyo smører på helt til hele gaven pakkes inn med sløyfe på det siste bonussporet, «Once Or Twice» hvor et minutts stillhet følges av Tokyos egen sønns stemme, en røff og uslipt vokal. Han synger oss ut og starter nærmest hjulet på nytt.

Kunstnerlyden
Vi skal være glade for at Tommy Tokyo la skrivemaskinen og malerbørstene til side til fordel for musikken. I musikken klarer han å formidle, gjennom kompakte verselinjer og en sårbar stemme, en sang om et langt liv, og en tidlig død. Samarbeidet med instrumentalist Gøran Grini får budskapet til å skinne. Komposisjonen er florlett og nærmest sømløs. På dette albumet er det kunstneren Tommy, og ikke musikeren, som får det største spillerommet. Fra første til siste pust på Tommy Tokyos aller siste album, spiller han seg selv av livets scene til tårevåt og stor applaus.

ANNONCE